fredag 11. september 2020

Filmoteket #1: Fruitvale Station (2013)

I en tid hvor politivold og rasisme har blitt gjenaktualisert gjennom drapet på George Floyd i Minneapolis i USA tidligere i år kan det være på sin plass å trekke frem Ryan Cooglers debutfilm Fruitvale Station – da det stadig er viktig å bli påminnet om at ”black lives matter”.

Kun få timer etter at året 2009 ble ringt inn ble en mann skutt av væpnet politi på en metrostasjon i Oakland. I den videre etterforskning ble det tatt til følge at politimannen som skjøt egentlig hadde ment å bruke elektrosjokkvåpen, men i den hastige situasjonen forvekslet den med pistolen. Om denne fatale glippen kan forsvares på grunnlag av politimannens mangel på praktisk intuisjon eller erfaring – eller om ansvaret lå på den enkelte tjenestemann eller på et overordnet plan – er noe som med selvfølge bør ha blitt tatt til følge i den videre etterforskningen.

Fruitvale Station er verken mer eller mindre enn en dramatisering av hendelsene som ledet opp til skyeepisoden, samt hvordan utfallet ble; men filmen innledes uten forvarsel med et stykke virkelighet – et klipp fra en mobilvideo tatt av et vitne på stedet. Så klippes det til en helt vanlig morgenscene med offeret for hendelsen, Oscar Grant III, karismatisk spilt av Michael B. Jordan.

Gjennom et tilbakeblikk ser vi at Oscar for ikke mer enn et år tilbake satt i fengsel, mens han nå er ute igjen. Forutsetningene hans er ikke de beste; til tross for at han har en ung datter og en kjæreste som han elsker, støttende familie og venner, har han ikke noe lovlig arbeid å falle tilbake på, og likevel bestemmer han seg for å kutte ut dopdealingen, noe som viser at han tross alt forsøker å få livet sitt på rett kjøl.

Det er tydelig at filmskaperne ser et sympatisk menneske i Oscar slik de velger å portrettere ham i filmen; han løfter stemmen overfor en tidligere arbeidsgiver, men dette kan sees mest som et uttrykk for desperasjon. Men selv når Oscar er langt nede gir han av seg selv, og ringer sin bestemor for at hun kan komme med råd om tilberedningen av fritert fisk, til en rådvill kunde i butikken Oscar pleide å jobbe i. Han blir også vitne til overkjørselen av en løshund som han like før hadde klappet, og reagerer med harme på hundens vegne, skjønt den anonyme sjåføren kommer seg unna.

Selv om undertegnede var innforstått med en tragisk slutt var det ikke til å unngå å bli emosjonelt grepet av stemningen derpå. Familien til Oscar ber og håper så sterkt at han skal overleve, men beskjeden er utvetydig fra legen: ”He didn’t make it.” Dessverre skulle ikke dette bli siste gang en slik vilkårlig skjebne kom til å ramme en svart person i mulighetenes land. Fruitvale station er en enkel, men effektiv skildring av en helt vanlig mann som havner i uheldige og ubarmhjertige omstendigheter.

Ryan Coogler skulle senere få suksess med Creed - en spin-off av Rocky-serien med Sylvester Stallone - og Marvel-tegneseriefiguradaptasjonen Black Panther, som allerede er gått inn i historien som tidenes mest lønnsomme film av en svart regissør. Fruitvale Station ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.De øvrige filmene til Ryan Coogler bestiller du på DVD eller blu-ray til ditt lokale bibliotek gjennom Biblioteksøk.

K.T.

fredag 26. juni 2020

Den lyttende av Tove Jansson



Tove Janssons har skrevet flere novellesamlinger, og dette er den første hun skrev for voksne. Den er fra 1972, og har nå kommet ut I ny utgave. Hun har skrevet flere novellesamlinger, blandt annet “Billedhuggerens datter”. Jeg personlig elsker alt fra mummidalen og alle figurene hennes, men kan varmt anbefalle denne samlingen. Boken består av noveller om elskende, aldrende, barn, lykkelig og ulykkelige, villskap og varme, og ekorn...den likte jeg sepsielt godt.
Flere at novellene er skrevet for over 50 år siden men er fredeles aktuelle. For de handler ikke om verden rundt oss, men om forholdet mellom mennesker og det som skjer inni oss. Dette har ikke forandret seg så mye.
Anbefaler også “Sommerboken”, en liten bok om Sofia, farmor og pappa og deres sommer sammen. Denne boken er som en novellesamling, med flere korte kapitler som kan leses som en helhet eller hver for seg.

AMH

fredag 29. mai 2020

FilmBIB # 6: Livet på Frogner


Vi følger en ung dame som våkner opp, rydder skrivebordet, og forsøker å skrive et manus til en kortdokumentar om bydel Frogner i Oslo hvor hun bor. Ute på gaten og på terrassene iakttar hun ulike mennesker og hendelser, noe som ironisk nok distraherer henne fra fokuset på sin egen manusskriving, når det som skjer der ute jo er tilstrekkelig til å romme hele dokumentaren hun prøver å skrive rammeverket til. Ikke ulikt Spike Jonzes komiske genistrek Adaptation blir de faktiske omstendighetene rundt et seriøst forsøk på manusarbeid noe som, nærmest mot kunstnerens vilje, resulterer i et kanskje enda frodigere utgangspunkt for en film.

Anne Haugsgjerds eksperimentelle metadokumentar er, tross sitt intellektuelle utgangspunkt, en ganske frisk og morsom øvelse i sin liksom-usikre holdning til det å observere og å lage film. Det er åpenbart at det vi ser i filmen er iscenesatt; men hvilken elegant iscenesettelse det er! Kameraet beveger seg smidig omkring der det er nødvendig, og ingen dramatikk blir forbigått, bl.a. konflikten mellom en varebilsjåfør og en personbilsjåfør som krasjer i hverandres kjøretøyer. I et annet og mer intimt tilfelle er det som å være vitne til en parodi på spenningsklassikeren Rear window, når jeg-personen spekulerer i hva som kan ha skjedd bak et opphengt håndkle i leiligheten ovenfor.

Haugsgjerd har laget flere filmer i senere tid. Se disse og enda flere ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

torsdag 30. april 2020

Anders de la Motte: Våroffer (Aschehoug 2020)


Våroffer er den siste boka i de la Motts serie "årtidskvartetten". Tidligere har han gitt ut Sensommer, Høstdåd og Vinterild. Bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre, men alle foregår på fiktive steder i Skåne, og er inspirert av forfatterens egen oppvekst i samme område. Felles for alle bøkene er også at handlingen foregår delvis i nåtid og delvis på 80-tallet. Bokelund slott i Skåne står sentralt i handlingen. Slottet eies nå av en stiftelse, men pusses nå opp og skal brukes til restaurant og overnatting. Ekteparet Thea og Daniel flytter inn i kuskehuset og det er Daniel som skal drive restauranten og Thea har fått jobben som distriktslege.
Tre jenter har i århundrenes løp dødd i slottsskogen, og den tredje var Elita Svart, som ble drept under en hedensk seremoni på Valborgsmessen i 1986. Sagnet forteller om Bladmannen som rir på spøkelseshest i slottsskogen. Historien om Elita vekker nysgjerrighet hos Thea, og hun oppdager snart at det er mye som ikke stemmer. Her er det spøkelser og spenning, og vi finner også snart ut at Thea også har skjeletter i skapet.
Boken er virkelig velskrevet og er bygd opp som et puslespill, med mange brikker. Forfatteren leker katt og mus med leserne, og hver gang vi tror vi vet hvem morderen er, så skjer det en ny vri. Jeg likte alle bøkene, men holder en ekstra knapp på Våroffer. Jeg ble virkelig dratt inn i historien om den vakre og mystiske Elita Svart
A.M

FilmBIB # 5: Way North - Five Norwegian artists



Dokumentaren «Blikkfang Norge» (som er den oversatte tittelen; selve filmen er på engelsk selv om alle de portretterte er norske) tar for seg fem kunstnere, hver operative innenfor hvert sitt felt: arkitektur, komposisjon, dramatikk, maling og lyrikk. Der turnéskildringen «Trubadur», hvor regissør Unni Straume tok for seg visekunstner Jan Eggum, hadde et relativt hipt blikk og var nokså blottet for natur, er skog og fjell meget fremtredende elementer i «Way North», gjerne som bakgrunnsbilder til musikk eller til voice-over-refleksjoner omkring livet og erkjennelsen. Det er fint å få et innblikk i bredden av (ensomme) utøvere og deres uttrykksformer – enten det er det visuelle, det språklige eller det musikalske som er i fokus. Likevel blir det fort ganske abstrakt – hva man kan kalle «universelle» betraktninger - og velkomne er derfor innslagene som formidler den absurd-humoristiske, men mer håndgripelige, tonen til Cecilie Løveid eller de fascinerende fargesprakende kosmosklattene til Frans Widerberg.

Det er spesielt ett øyeblikk som peker seg ut: et undervinklet bilde av en fjellskråning hvor en haug med steiner plutselig ruller nedover, satt til Arne Nordheims urovekkende, atonale musikk. Effekten er dramatisk og overveldende, og assosiasjoner blir vekket til både Stanley Kubricks «The Shining» (hvor en heis åpner seg og masse blod fosser ut i hotellgangen, noe som skaper en lignende stemning av det overnaturlige og det kjølig invaderende) og til den senere Disney-tegnefilmen «The Lion King», hvor en haug med gnu raser nedover det som også er en fjellskråning.

I dag er fire av de fem kunstnerne døde, men de lever videre i sine verker. Lurte du for eksempel på hvem som er mannen bak dekorasjonene på den gedigne keramiske krukken nede i underetasjen på Møllebyen hvor Moss bibliotek holder til? Jo da, det er Widerberg, det!

Se denne og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

fredag 17. april 2020

FilmBIB # 3: Hvilken vei skal du? (1984)


Tittelen på filmen er beskrivende: seeren vet ikke helt i hvilken retning hovedpersonen har tenkt seg; han vandrer rundt, sykler rundt, og har en affære med en kvinne han blir sammen med. Noe av filmens problem er også at den er litt vag; for eksempel blir det overraskende brått en sur tone mellom mannen og kvinnen, der de ender med å sitte snurt overfor hverandre på en kafé. Men ikke desto mindre har filmen flere småartige hverdagsøyeblikk, som når mannen verbalt snubler seg gjennom den første stevnemøteinvitasjonen på telefon, eller når han misbilliger kvinnens valg av frokostblanding under handleturen.

René Bjerke laget to år tidligere kortdokumentaren «Palassteatret» (også på FilmBib). «Hvilken vei skal du?» er en tonalt sett mer enhetlig film hvis stemningsleie minner litt om den intime og poetiske stilen i Philippe Garrels «L’enfant secret», også skutt i stemningsfullt sort-hvitt. Fotografen til Bjerkes film er den senere så distingverte Svein Krøvel, som også har stått for foto i spillefilmer som «I ungdommens makt», «X», «Stella Polaris» og – kanskje mest kjent – publikumssuksessen «Elling». Fotoet, inkludert et knippe elegante kamerakjøringer inn mot og ut fra motiver, er således et av filmens store styrker.

Se den og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

onsdag 15. april 2020

FilmBIB # 2: Palassteatret (1982)


Utgangspunktet for René Bjerkes korte film er at sentrumskinoen Palassteatret (jamfør tittelen) skal rives etter lang og tro tjeneste, og at filmskaperen vil formidle noe fra endetiden. Vi får tidlig et forsøksvist intervju av en billettsalgsdame, som er så mislykket at de gjentatte forsøkene i sin endelige innlemmelse i filmen kan leses som et bevisst rølpete grep; til gjengjeld er intervjuet med «stemmen fra Paris» - kommentator av mange fordums filmaviser – både stramt og matnyttig.

Filmen er en merkelig kompott av stilarter. Foruten nevnte intervjuer, samt ett med en noe blyg kinomaskinist, og noen stemningsbilder fra billettkøen og en forestilling den aller siste kvelden, får vi noen nærmest modernistiske bilder fra innsiden av en tømt sal, og diverse innklipp av gamle filmaviser pent plantet utover. Mot slutten av filmen blir tonen mer aggressiv og filmavisene kryssklippes med bilder fra selve kinoen idet den rives. Det er ikke umulig at Bjerke har latt seg inspirere av den eksperimentelle sovjetiske dokumentarfilmskaperen Dziga Vertov og referanseverket «Mannen med filmkameraet» i 1929. Det er i alle fall ganske sikkert at destruksjonsbildene ikke har ambisjoner om å gjøre «Palassteatret» til en ny sommer-blockbuster.

Se den og flere andre filmer - med eller uten popcorn - ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

onsdag 8. april 2020

FilmBIB # 1: Trubadur (1978)



Vi følger den unge visesangeren Jan Eggum (senest i år sett på melkekartongen som tegneseriefiguren Jan Elgum i anledning Tine Meieriers årlige påskekrim) på turné via Hurtigruten fra Bergen og nordover mot Volda, hvor han holder konsert. I løpet av filmens drøye tjue minutter er det ikke rare greienet vi får vite om Eggum – som stort sett beveger seg stille og alene bortover en vei eller sittende i et togsete – men myten om at han ikke liker å reise blir i alle fall verbalt punktert i en av filmens få faktiske dialoger (skjønt fly holder han seg unna, og helst også hoteller). Vi får også være flue på veggen til noen musikalske fremførelser, deriblant starten av den live urpremieren på «Masken», som så klippes til studioinnspillingen av samme låt.

Regissør Unni Straume skulle senere stå for den glimrende og uttrykksfulle filmatiseringen av Strindbergs «Ett drömspel» i 1994; her er hun fortsatt i utprøvingsmodus. Filmen gir et sjarmerende blikk på norsk kollektivtransport og konsertkultur på slutten av ’70-tallet. Vi får til og med skimte (så vidt) noen som danser til den tidens disco-hit «Yes sir I can boogie» med Baccara, som for på bittersøtt vis å påpeke at den svært nedstrippede akustikkestetikken til Eggum og hans maker på den tiden (Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, etc.) er langt fra å nå den samme kommersielle appellen.

Dette er per nå den eldste filmen tilgjengelig på den gratis strømmetjenesten FilmBib, som kan by på et vesentlig utvalg norsk kort -og dokumentarfilm. Se «Trubadur» og flere andre ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

Virginie Despentes: Vernon Subutex bind. 3


Virginie Despentes trilogi er nå i sin helhet tilgjengelig på norsk, og jeg vil nok en gang komme med mine varmeste anbefalinger til denne fantastiske fortellingen. Samtidig skal jeg ikke røpe for mye av selve handlingen Det handler om den tidligere platebutikkeieren, som etter en heisatur ned til samfunnets bunnnivå, reiser seg og bringer håp og samhold for en gruppe mennesker, i et Frankrike som gjennomgår store samfunnsendringer. Bøkene er fylt med et rikt persongalleri som effektivt brukes som et vindu inn i forskjellige strømninger i dagens Frankrike. Despentes skildrer disse personene med et godt blikk. Der bind to inneholdt mange (nødvendige) transportetapper i historien, og noen ganger nesten ble en feelgood-roman, tar bind tre nakkegrep og trekker oss ned i et mørkere Frankrike, hvor sosial uro og terroraksjonene mot Charlie Hebdo og Bataclan er sentrale elementer. Samtidig løftes historien opp til et høyere nivå. Hun holder opp kunsten, ikke minst musikk, som en sterk samlende kraft. Hun stiller samtidig mange spørsmål.  Hvilken vei går Frankrikes samfunn, om dagens retning opprettholdes?  Hvilke hendelser legger grunnen for sekter, verdensreligioner og massebevegelser?
R.B

tirsdag 7. april 2020

FILMOMTALE: Mean streets (1973)


Med Francis Ford Coppolas «The Godfather» i 1972 hadde organisert kriminalitet på film fått et referanseverk som slo både publikum og kritikere målløse av begeistring, og som fortsetter å stå i toppsjiktet på listene over tidenes beste filmer, med sin episke fortelling om dominansen og fallet til patriarken i Corleone-familien. Martin Scorseses «Mean streets» som kom året etter kan sies å være den rufsete antitesen til gudfarens adelskap. Vi følger italiensk-amerikanske Charlie, som forsøker å ta ansvar for sitt eget liv; han får arbeid gjennom sin lyssky onkel, men prøver også å forsvare sin rastløse kamerat Johnny Boy som er i konstante gjeldsproblemer; som om ikke dette var nok har Charlie en romantisk affære gående med Johnnys kusine Teresa, som ønsker å flytte fra moren og til sitt eget sted – gjerne med Charlie på lasset, skjønt han er mer motvillig. I tillegg ser vi at Charlie ikke kjøper helt bønn- og tilgivelsespolitikken som den katolske kirken driver med. Han er med andre ord i en slags overgangsfase i livet.

Filmen har sin høvelige andel av kjekling og knuffing – noe som oppstår lett i den maskuline settingen vi får bivåne, hvor det ikke er verre (eller bedre) enn at man kan bestikke unna politiet med noen grunker hvis litt bråk skulle oppstå på utestedet du driver. Men tross et par scener som også er virkelig brutale er dette også en morsom film - eksempelvis i scenen hvor Charlie og Johnny Boy diskuterer hvorvidt sistnevnte faktisk betalte det siste avdraget på gjelden sin, og Charlie må gå inn i detalj når det oppstår tvil om hvilken tirsdag han mente – i forrige uke, ikke uken før der igjen.

Slike semantiske misforståelser gjør at filmen føles autentisk. Noe annet som bidrar til den naturlige flyten er skuespillerprestasjonene, hvor spesielt Robert DeNiro utmerker seg i en av hans karrieres tidligere roller. Han har sjeldent vært mer energisk og skøyeraktig enn her – en kontrast til den knappe og introverte karen vi ser i Scorseses siste skildring over mafiosoens verden – Netflix-produksjonen «The Irishman».

Martin Scorsese er med rette anerkjent for sine skildringer av maskulinitet og mafiavirksomhet.  «Mean streets» hører til selve begynnelsen av hans kunstneriske identitet. Det er en jordnær fortelling, uten at det hindrer regissøren i både å plassere og benytte kameraet på elegante måter. Spiren til henholdsvis den lugubre estetikken i «Taxi driver» samt det voldspregede miljøet sammen med bruken av popsanger på lydsporet i «GoodFellas», kan spores tilbake til «Mean streets», som altså en strålende film i egen rett.

K.T.

Eric Vuillard: Dagsordenen

20. februar 1933 stilte 24 fremstående ledere av tysk næringsliv i Riksdagsbygningen for et hemmelig møte med Herman Göring og Adolf Hitler. I løpet av dette skjebnesvangre møtet legges fundamentet for grusomhetene som vi alle kjenner historien til. 24 regnemaskiner ved helvetes porter. Navnet på de 24 mennene er for oss ukjente, men bedriftene som jobbet tett med nazistene og velvillig brukte fanger fra konsentrasjonsleire som billig arbeidskraft er fortsatt blant oss i dag. BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianz, Telefunken og mange flere. Som Vuillard skriver: " De er her rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre[...] De pleier oss, kler oss, transporterer oss rundt i verden, vugger oss i søvn."

Eric Vuillard har skrevet en viktig bok som i satirisk stil forteller historien om hvordan menneskelige faktorer er i samspill når en totalitær stat tar form og en storkrig er i emning. Ingen av de portretterte personene kan ha vært uvitende om nazistenes brutalitet, men makt , stolthet, feighet og personlig vinning gjør at menn ser gjennom fingrene og lar det uhyrlige skje.

R.B

torsdag 26. mars 2020

Min søster er seriemorder Oyinkan Braithwaite



Den nigerianske debutanten, Oyinkan Braithwaite har fått masse positiv oppmerksomhet med denne fandenivoldske spenningsromanen. Dette er en utradisjonell krim, men et kjapt språk og en makaber humor.Korede og Ayoola er to umake søstre fra den øvre middelklassen i Nigeria hovedstad, Lagos. De bor med sin mor i et stort flott hus. Faren døde for over 10 år siden. Han tjente seg rik på å selge brukte biler, som nye, og tjente seg rik på dette.Korede er oversykepleier, ikke spesielt vakker, men hun vet alt som vaskemidler. Flaks for Ayoola, som når har drept sin tredje kjæreste, og trenger søsteren til og vaske bort alt blodet. Korede følger ansvar for sin vakre, men bortskjemte søster, og vasker igjen bort alle spor.Så mens søsteren ligger hjemme i rosa blonde-BH og skrive på Instagram, jobber Korde på sykehuset, og betror seg til en pasient i koma. Hun kan ikke betro seg til den unge legen, Dr. Tade, som hun har et godt øye til. Men en dag kommer vakre Ayoola på besøk på sykehuset og begynner å flørte med Dr. Tade.I denne boken vet vil allerede hvem som er morderen, så spenningen dreier seg snarere om når Ayoola skal drepe neste gang. I tillegg til den makabre humoren, skildrer boken også det sterke avhengighetsforholdet som er mellom søstrene. Anbefales til alle. Gøy med en krimforfatter fra Nigeria som gir oss et innblikk i et korrupt Nigeria.AM

onsdag 25. mars 2020

Stefan Zweig: Sjakknovelle (Skald 2019)

Stefan Zweig var en østerriksk forfatter tilhørende den jødiske middelklassen. Han var en av sin tids mest oversatte forfattere da han i 1942, sammen med sin kone, valgte å avslutte sitt liv. De flyktet fra Nazistenes forfølgelse av jøder, og etter mange år i London endte de opp i bydelen Petropolis i Rio de Janeiro, Brasil.

Etter ham lå  to manuskript; "Verden av i går" og "Sjakknovelle", som  har gitt tittel til denne novellesamlingen utgitt . I denne samlingen tegner Zweig et levende bilde av Europas kulturliv slik det fremstod i mellomkrigstiden og fremover.

Fortellerstemmen i novellene er ofte en observatør som uforvarende blir dratt inn i andre menneskers liv. I en novelle sitter fortelleren ved et cafébord i Paris og observerer menneskevrimmelen som haster forbi, da han merker seg et individ som beveger seg annerledes og gjentatte ganger dukker opp i mengden. Først virker det som han bare virrer rundt uten noen mening, men ved nærmere ettersyn aner vi et mønster, en hensikt. Vi blir dermed sugd inn i denne mannens kunstferdige håndverk. Fortelleren blir besatt av denne mystiske personen og forfølger ham rundt i Paris gater for å avdekke hans hensikter. 

Zweig forteller sine historier på en måte som skaper en indre film i hodet. Vi blir med som en kameralinse som zoomer inn og ut av historien.

I "Sjakknovelle" border vi et dampskip på vei fra New York til Buenos Aires, under andre verdenskrig. Fortelleren iakttar, og blir besatt av den enfoldige sjakkmesteren Czentovic. Opprinnelig en fåmælt sørslavisk fattiggutt, omtalt som universelt kunnskapsløs og helt uten tiltak, til han en dag viser eksepsjonelle evner som sjakkspiller. Vi møter også Dr. B, en østerriksk jøde, som tilegnet seg sjakkkunnskaper under nazistenes fangenskap for ikke å bli gal under tortur og forhør. Hva skjer når disse to møtes over et parti sjakk?

Zweig var  selv ingen sjakkekspert, og det er ikke nødvendig for å nyte denne drivende historien, som mest handler om menneskers skjebner i krigstid. Å lese Stefan Zweig er å gjenoppdage en sofistikert europeisk kultur som i stor grad dukket under da Nazistenes angrep den frie tanke.

Som et supplement til denne novellesamlingen vil jeg gjerne også trekke frem den flotte filmen "Grand Budapest Hotel" av Wes Anderson. Anderson baserte i stor grad filmen på Stefan Zweigs eget liv og hans betraktninger av mellomkrigstidens Europa.

R.B

fredag 20. mars 2020

Per Schreiner: Beistet.

Si hei til Knut. En vellykket middelklasse- og reklamemann. Vi møter ham på vei hjem etter en joggetur, en aktivitet som mange andre vellykkede middelklassemenn i Norge bedriver i våre dager. Historien starter da han blir bitt av et dyr han uheldigvis har kjørt over med sin middelklassebil . Historien videre går som en blanding av Kafkas metamorfose og Bret Easton Ellis American Psycho. Knut transformeres i løpet av boken fra en velfungerende mønsterborger til et dyrisk vesen, helt uten at omverden tar nevneverdig notis.  Det er langt større interesse fra hans naboer å bli kvitt leiren av sjenerende romfolk i nabolagets skogholt. Som en norsk Gregor Sansa følger vi Knuts urovekkende  opplevelse av denne forvandlingen, mens han gjør sine daglige oppgaver som familiefar, nabo og reklamemann. Bokens lek med sjangerlitteratur (skrekk, kiosklitteratur) er full av svart humor og treffsikre hverdagsbetrakninger over vår moderne livsstil. Den evner samtidig å fortelle at det mest skremmende er hvordan vi  lever våre normale, men virkelighetsfrakoblede liv. Kanskje er et lykkelig liv i frihet kun mulig om vi fullt ut omfavner dyret i oss?
R.B

Kjartan Brügger Bjånesøy Kjære pappa – Vi er andre menn no


Hver sommer drar Kjartan sammen med kona og barna, til barndomsbygda Austvoll i Hordaland for å tilbringe sommeren på hytta. Foreldrene bor fortsatt i barndomshjemmet, og Kjartan og familien tilbringer alltid første natt med foreldrene, før de drar ut til hytta.
Men denne sommeren blir helt annerledes. Faren får hjerneslag og fra denne dagen snur alt seg. Faren som var en staut arbeidsmann, må fra nå av ha hjelp til flere og flere ting.  
Dette er en selvbiografisk bok om fedre og sønner, om hjerneslag og pårørende. Men det føles ikke som en fagbok. Forfatteren skriver åpent og rørende om generasjonsforskjeller, livet og hvordan rollene nå har snudd. Han forteller om barndommen og hvor liten han egentlig vet om faren. Da han finner dagbøkene faren skrev da han var til sjøs, gir mange svar og nye oppdagelser. Blant annet hvor glad han var i å skrive. Faren hadde ikke de samme valgene som sønnen. Det var ikke noe spørsmål, han skulle til sjøs!
Forholdet til moren blir nærmere nå som faren er syk og de snakker mye om hvor trist det er for henne. Hun er glad han er hjemme hos henne, men han er ikke tilstede for henne lenger.
Boken god skrevet og gjør at vi kjenner oss igjen i flere av episodene som er beskrevet. Forfatteren føler selv på frykten for å bli gammel, og det gjøre noe med oss når vi ser at foreldrene våre blir gamle.
Tankevekkende bok som anbefales til alle som ønsker en god bok, alle de som etter hvert får gamle foreldre og alle de som jobber med eldre.
A.M



Virginie Despentes: Vernon Subutex bind.1



Burlesk samtidssatire

Historien beveger seg med et driv og hastighet som suger oss inn i dette universet av gateliv, subkultur og utenforskap. Vi følger Vernons Heisatur opp og ned samfunnsklasser i Paris før han krasjlander på gata. Slik sett er dette et interessant samtidsportrett av et Frankrike som er i stor endring både politisk og klassemessig.
Bokens hovedperson, Vernon er tidligere eier av Revolver, en gang den hippeste platesjappa i Paris, som i møte med den digitale revolusjonen har dukket under. Han nærmer seg 50, og har de seneste årene stort sett bedrevet dank i sin leilighet, og såvidt holdt seg flytende ved å selge unna sjeldne bootlegs og musikkartefakter på Ebay.
Hans eneste sosiale omgang er med rockeikonet Alex Bleach, som han ble nær venn av mens han drev platebutikken. Når Alex Bleach blir funnet død, starter ryktene om at det finnes et siste intervju med rockestjernen, og dette setter i gang en storstilt jakt blant Paris-pressen for å finne Vernon, som er den siste som hadde kontakt med Alex.
På denne måten blir hovedpersonen en slags los gjennom Paris underverden hvor vi møter kultureliten, journalister, Alkoholikere, kokainavhengige aksjemeglere, fallerte pornostjerner og transvestitter. De finner alle etterhvert et slags fellesskap rundt Vernon. Der hvor det er lite igjen å miste er det tydeligvis mer å dele.

Despentes makter å skrive en trilogi som samtidig er underholdende mens den setter fingeren på et Frankrike med stadig økende klasseforskjeller, sterk høyreorientering og minkende solidaritet.
R.B.

Kaspar Colling Nielsen: Den Europeiske Våren

"Den europeiske våren" er en frittstående fortsettelse av «Den danske borgerkrig – 2018-2024» (2013) som for alvor satte Colling Nielsen på kartet over nye litterære talenter. Hans bøker er satt til en nær fremtid hvor effektene av klima, migrasjon og teknologisk nyvinning er skrudd til 11.

Etter en rekke terrorangrep i København oppretter myndighetene en containerlandsby, Fredrikstad, i Mosambik og starter en massiv deportasjon av muslimske flykninger. Samtidig etablerer forskere og gründere et økologisk High Tech-samfunn i Lolland for velstående borgere og kultureliten. Det bygges altså murer både for å sperre ute og lukke inne.
I denne rammen møter vi en rekke personer sentrert rundt hovedkarakteren galleristen Stig. Han har tjent seg rik på kunstneren Christian, som maler degenererte mennesker oppslukt av naturen. Christian innleder selv et "degenerert" forhold til en ung, tilbakestående jente, som han nekter å bryte med da han blir oppmerksom på dette. Alt kan løses med penger. Christian jobber med en ide rundt en performance han kaller "Den europeiske våren". Dette kunstprosjektet blir sentralt i denne provoserende romanens fantastiske klimaks.
Colling Nielsen kan anbefales deg som setter pris på Margaret Atwoods MaddAddam-trilogien eller Michel Houellebecqs bøker.
R.B.

x

torsdag 19. mars 2020

Petina Gappah - Ut av mørket, skinnende lys

Alltid spennende å bli kjent med nye stemmer, fra steder i verden som sjelden opptrer i norske oversatte bøker.
Petina Gappah er en slik stemme - født i Zambia, oppvokst i Zimbabve, bor og skriver for tiden i Berlin.
I tillegg til å være forfatter, er hun advokat, utdannet ved universiteter i England, Zimbabwe og Sveits. Hun skriver på engelsk og også på morsmålet shoana,

Denne romanen handler om Dr. Livingstones siste reise, bokstavelig talt. Året er 1873, historien starter langt inne i et glohett Zambia, der David  Livingstone er på en av sine lange  oppdagelsesreiser til Afrikas indre, hvor målet er å finne Nilens kilde. Det er varmt, det er lite forsyninger og Dr. Livingstone er syk og svekket. Stanley har vært der, med doktoren ville ikke bli med tilbake, han insitiserte på å fortsett jakten.

Med i følget hans er 69 mennesker, flest menn, men også noen kvinner og barn. De fleste er  frigitte slaver, som alle har sine funksjoner i dette prosjektet. Da doktoren dør, blir de etter en god del diskusjon enige om at han må fraktes tilbake til Østkysten, slik at han kan bli sendt med skip hjem til Storbritannia, for å bli begravet hos sine egne. Men hvordan skal det la seg gjøre? Kokkejenta Halima vet en del om hva som skjer med døde dyr, fisk etc. i den fuktige varmen og vet at de må gjøre noe med kroppen - legge ham i Brandy? Nei, ikke nok Brandy. Legge ham i salt? Nei, får ikke tak i nok salt. Dermed gjenstår siste mulighet - tørking. Hjertet og andre organer begraves på stedet og doktoren blir lagt på en plattform, hvor sol og vind gjør jobben på 15 dager.

Deretter starter den lange marsjen ut til østkysten igjen, det skal ta dem bortimot 300 strevsomme døgn, hvor både utstyr, proviant og altså liket av doktoren bæres tilbake til kysten og det er virkelig en fantastisk historie.

I første del av boka er det kokkejenta Halima, som forteller. Hun er fortsatt slave, egentlig kjøpt som koneemne til en av assistentene til Livingstone. Doktoren har imidlertid lovet å kjøpe henne fri når de kommer tilbake til Zanzibar, da skal han kjøpe et lite hus med en fantastisk dør til henne. Halima har en skarp tunge og er ikke redd for å si sin mening når hun synes det er på sin plass. Bla.a. funderer hun over hvorfor i all verden doktoren i det hele tatt driver med dette prosjektet sitt - han burde jo heller være på den andre siden av kloden å ta seg av familien sin?

Med i følget på den lange vandringen tilbake til kysten er også Jakob Wainwright, han er en frigitt slave , som ble plukket opp av misjonærer som barn, oppvokst med og omvendt av europeiske misjonærer. Det er hans stemme som forteller siste del av reisen. Der Halima er rappkjeftet, skarp og vittig, er Jakob selvhøytidelig og oppblåst og fullstendig blendet av sin tro, som den eneste rette.

I siste del av historien får vi høre hvordan livet har blitt for våre venner etter noen år, det skal ikke røpes her, jeg unner dere virkelig å lese denne historien selv. Boka er både skarp, morsom og mørk.
Petina Gappah har gitt oss et litt annerledes bilde av Dr. Livingstone enn det vi kjenner fra skolebøkene kanskje. Han var motstander av slavehandel, men benyttet seg stadig av tjenester fra slavehandlerne når det trengtes og dobbeltmoralen blomstret.

Gappah har skrevet flere bøker som ikke er oversatt og skriver på sin neste, kanskje får vi flere oversatt til norsk? Jeg håper det.

19.03.2020 Lise


FILMOMTALE: The big Lebowski (USA, 1998)




Coen-brødrene hadde laget flere minneverdige spillefilmer før de omsider kom med «The big Lebowski» i 1998, kun to år etter den mesterlige «Fargo». Vi følger den henslengte hippien Jeff Lebowski – også selvutnevnt som The Dude, Duder, His Dudeness, eller El Duderino, alt etter hva du foretrekker - som blir forvekslet for å være en millionær med samme etternavn, og følgelig havner ufrivillig midt i en innviklet kriminalsak. Dudes bowlingpartner, den dominerende og sta Walter, blir mer frivillig en del av etterforskningen. Den tredje og siste av kumpanene på bowlinglaget – den noe distré, men velmenende Donny - har egentlig ikke så mye han skal ha sagt, men vi ser nok av ham i bakgrunnen til at han, i filmens kaos av kynisme, innbilskhet og apati, fremstår som den mest sympatiske i hele persongalleriet.

I dag regnes «Lebowski» som en moderne klassiker, men at den falt mellom to stoler i sin tid er kanskje ikke så rart; jeg velger å sitere avisen Austin Chronicles Marjorie Baumgarten, en av mindretallet amerikanske kritikerne som i sin tid gav filmen noe i nærheten av full «score»:

Some viewers have criticized the movie for being too much of a shaggy dog story, lacking a cohesive point or purpose. Yet to look for the point is to miss it entirely.
Dette er et viktig poeng, da dette er en film som ikke er lett å «mestre» eller bli helt klok på. Likevel er det nok av filmatiske gleder underveis – noen av dem psykedeliske, noen situasjonskomiske, flere karakterbaserte; og samtidig er det et deilig utvalg av musikk – fra flerstemt country til ’70-tallsrock. Man kan spørre seg om filmen dypest sett handler om i hvilken grad en skal måtte behøve å anstrenge seg for å gjøre livet tilstrekkelig tilfredsstillende for seg selv og andre? «The Dude» Lebowski er kanskje en «slacker» som later seg gjennom hverdagen, men det finnes tross alt folk rundt ham som aktivt gjør livet kjipt for menneskene rundt seg.


K.T.

tirsdag 17. mars 2020

Alex Michaelides – Den tause pasienten 


Alex Michaelides er opprinnelig fra Kypros, med gresk far og britisk mor.  Han er manusforfatter, men debuterer nå med en psykologisk krim. Boken har fått fantastiske anmeldelser verden over, og omtales som velskrevet, elegant og helstøpt.
Den kjente maleren, Alicia Berenson, sitter på lukket avdeling på institusjonen “The Grove”. Hun er dømt for drapet på ektemannen Gabriel. Hun har sluttet å snakke, og ingen har fått henne til å si noe om hva som skjedde den dagen ektemannen ble skutt.
Psykoterapeuten, Theo Faber, har søkt jobb på “The Grove”, nettopp på grunn av Alicias tilfelle og han er sikker på at han skal få henne til å snakke igjen. Etter hvert som vi følger Theos samtaler med Alicia, parallelt med hennes dagboknotater, drives vi fremover mot en oppklaring og en avslutning, som fikk meg til å gape. Avslutningen av overraskende og helt genial.
Boken fortjener virkelig de gode omtalene den har fått, og jeg kan anbefale den for alle som ønsker en velskrevet, psykologisk krim.  

Anne Mette.

lørdag 14. mars 2020

Linda Olsson – Langsomt lukker jeg døren.


Jeg hadde høye forventninger til denne boka, og forfatteren skuffer ikke. Dette er en nydelig, men trist historie, som handler å begynne og leve igjen etter å ha opplevd en stor tragedie. Forfatteren skriver levende og varmt om mennesker i sorg, og hvordan vi ofte stenger oss inni og skyver andre mennesker bort. 
Hovedpersonen, Helga, velger og gi bort huset sitt til en ung mann og hans lille datter, og boka starer med at hun lukker døra til huset sitt for siste gang. Hun vil begynne å leve igjen, og har bestemt seg for å reise bort fra hjemstedet. Hun gjenopplever de stedene hun reiste sammen med mannen sin og skriver seg ut av sorgen. På den måten greier hun og komme tilbake til livet. 

Boka passer for alle som vil lese en god historie, men kan også være til stor hjelp og trøst for mennesker som har mistet en av sine kjære. Boka gir håp om at livet etter hvert vil bli lettere, og at det ofte kan være hjelp i å hjelpe andre som har opplevd sorg.

onsdag 26. februar 2020

FILMOMTALE (ny versjon): DISCO (Norge, 2019)




Vi følger jenta Mirjam - stedatter av en frikirkepastor, semiprofesjonell freestyle-danser, og usikker tenåring. Genistreken ligger i at skildringen føles autentisk - filmskaperen står i nøktern avstand til det som skildres, så overdrivelsene ligger ikke i det filmspråklige, men i det som dokumenteres - som at familien ser på Visjon Norge like avslappet som om det var et hvilket som helst talkshow.
Den moderne dansegruppen gir et knippe velkomne innskudd av vill kroppslig akrobatikk i den øvrige misjonspregede sfæren, skjønt menigheten som Mirjam i utgangspunktet befinner seg i, med sine innslag av popmusikk og digitale neonestetikk, også har noe mer av et «diskotek»-preg enn den tradisjonelle folkekirken med dennes salmer og trebenker. Men dansemoroen tar ikke over filmens "budskap" heller; vi skal se at Mirjam beveger seg mer over til en «renskåren» og dogmatisk type misjoneringspraksis med tiden.

Skuespiller Josefine Frida innehar en naturlig tilstedeværelse av det ungdommelig henslengte, spesielt tydelig i en scene hvor hun forsøker å snakke ut om sin biologiske far med moren - et for sistnevnte tabu tema, som hun overskygger med at datteren må erstatte farsrollen med stefaren, og fylle hjertet sitt med Jesus. Imidlertid er karakteren til Frida noe ugjennomtrengelig, og hun tar noen valg utover i filmen som blir litt underforklart og underkontekstualisert. «Disco» er like fullt en fascinerende skildring av et knippe kristne miljøer som alle har en kompromissløs holdning til tro og religiøst levesett.
K.T.