onsdag 26. februar 2020

FILMOMTALE (ny versjon): DISCO (Norge, 2019)




Vi følger jenta Mirjam - stedatter av en frikirkepastor, semiprofesjonell freestyle-danser, og usikker tenåring. Genistreken ligger i at skildringen føles autentisk - filmskaperen står i nøktern avstand til det som skildres, så overdrivelsene ligger ikke i det filmspråklige, men i det som dokumenteres - som at familien ser på Visjon Norge like avslappet som om det var et hvilket som helst talkshow.
Den moderne dansegruppen gir et knippe velkomne innskudd av vill kroppslig akrobatikk i den øvrige misjonspregede sfæren, skjønt menigheten som Mirjam i utgangspunktet befinner seg i, med sine innslag av popmusikk og digitale neonestetikk, også har noe mer av et «diskotek»-preg enn den tradisjonelle folkekirken med dennes salmer og trebenker. Men dansemoroen tar ikke over filmens "budskap" heller; vi skal se at Mirjam beveger seg mer over til en «renskåren» og dogmatisk type misjoneringspraksis med tiden.

Skuespiller Josefine Frida innehar en naturlig tilstedeværelse av det ungdommelig henslengte, spesielt tydelig i en scene hvor hun forsøker å snakke ut om sin biologiske far med moren - et for sistnevnte tabu tema, som hun overskygger med at datteren må erstatte farsrollen med stefaren, og fylle hjertet sitt med Jesus. Imidlertid er karakteren til Frida noe ugjennomtrengelig, og hun tar noen valg utover i filmen som blir litt underforklart og underkontekstualisert. «Disco» er like fullt en fascinerende skildring av et knippe kristne miljøer som alle har en kompromissløs holdning til tro og religiøst levesett.
K.T.