torsdag 19. mars 2020

FILMOMTALE: The big Lebowski (USA, 1998)




Coen-brødrene hadde laget flere minneverdige spillefilmer før de omsider kom med «The big Lebowski» i 1998, kun to år etter den mesterlige «Fargo». Vi følger den henslengte hippien Jeff Lebowski – også selvutnevnt som The Dude, Duder, His Dudeness, eller El Duderino, alt etter hva du foretrekker - som blir forvekslet for å være en millionær med samme etternavn, og følgelig havner ufrivillig midt i en innviklet kriminalsak. Dudes bowlingpartner, den dominerende og sta Walter, blir mer frivillig en del av etterforskningen. Den tredje og siste av kumpanene på bowlinglaget – den noe distré, men velmenende Donny - har egentlig ikke så mye han skal ha sagt, men vi ser nok av ham i bakgrunnen til at han, i filmens kaos av kynisme, innbilskhet og apati, fremstår som den mest sympatiske i hele persongalleriet.

I dag regnes «Lebowski» som en moderne klassiker, men at den falt mellom to stoler i sin tid er kanskje ikke så rart; jeg velger å sitere avisen Austin Chronicles Marjorie Baumgarten, en av mindretallet amerikanske kritikerne som i sin tid gav filmen noe i nærheten av full «score»:

Some viewers have criticized the movie for being too much of a shaggy dog story, lacking a cohesive point or purpose. Yet to look for the point is to miss it entirely.
Dette er et viktig poeng, da dette er en film som ikke er lett å «mestre» eller bli helt klok på. Likevel er det nok av filmatiske gleder underveis – noen av dem psykedeliske, noen situasjonskomiske, flere karakterbaserte; og samtidig er det et deilig utvalg av musikk – fra flerstemt country til ’70-tallsrock. Man kan spørre seg om filmen dypest sett handler om i hvilken grad en skal måtte behøve å anstrenge seg for å gjøre livet tilstrekkelig tilfredsstillende for seg selv og andre? «The Dude» Lebowski er kanskje en «slacker» som later seg gjennom hverdagen, men det finnes tross alt folk rundt ham som aktivt gjør livet kjipt for menneskene rundt seg.


K.T.