fredag 11. september 2020

Filmoteket #1: Fruitvale Station (2013)

I en tid hvor politivold og rasisme har blitt gjenaktualisert gjennom drapet på George Floyd i Minneapolis i USA tidligere i år kan det være på sin plass å trekke frem Ryan Cooglers debutfilm Fruitvale Station – da det stadig er viktig å bli påminnet om at ”black lives matter”.

Kun få timer etter at året 2009 ble ringt inn ble en mann skutt av væpnet politi på en metrostasjon i Oakland. I den videre etterforskning ble det tatt til følge at politimannen som skjøt egentlig hadde ment å bruke elektrosjokkvåpen, men i den hastige situasjonen forvekslet den med pistolen. Om denne fatale glippen kan forsvares på grunnlag av politimannens mangel på praktisk intuisjon eller erfaring – eller om ansvaret lå på den enkelte tjenestemann eller på et overordnet plan – er noe som med selvfølge bør ha blitt tatt til følge i den videre etterforskningen.

Fruitvale Station er verken mer eller mindre enn en dramatisering av hendelsene som ledet opp til skyeepisoden, samt hvordan utfallet ble; men filmen innledes uten forvarsel med et stykke virkelighet – et klipp fra en mobilvideo tatt av et vitne på stedet. Så klippes det til en helt vanlig morgenscene med offeret for hendelsen, Oscar Grant III, karismatisk spilt av Michael B. Jordan.

Gjennom et tilbakeblikk ser vi at Oscar for ikke mer enn et år tilbake satt i fengsel, mens han nå er ute igjen. Forutsetningene hans er ikke de beste; til tross for at han har en ung datter og en kjæreste som han elsker, støttende familie og venner, har han ikke noe lovlig arbeid å falle tilbake på, og likevel bestemmer han seg for å kutte ut dopdealingen, noe som viser at han tross alt forsøker å få livet sitt på rett kjøl.

Det er tydelig at filmskaperne ser et sympatisk menneske i Oscar slik de velger å portrettere ham i filmen; han løfter stemmen overfor en tidligere arbeidsgiver, men dette kan sees mest som et uttrykk for desperasjon. Men selv når Oscar er langt nede gir han av seg selv, og ringer sin bestemor for at hun kan komme med råd om tilberedningen av fritert fisk, til en rådvill kunde i butikken Oscar pleide å jobbe i. Han blir også vitne til overkjørselen av en løshund som han like før hadde klappet, og reagerer med harme på hundens vegne, skjønt den anonyme sjåføren kommer seg unna.

Selv om undertegnede var innforstått med en tragisk slutt var det ikke til å unngå å bli emosjonelt grepet av stemningen derpå. Familien til Oscar ber og håper så sterkt at han skal overleve, men beskjeden er utvetydig fra legen: ”He didn’t make it.” Dessverre skulle ikke dette bli siste gang en slik vilkårlig skjebne kom til å ramme en svart person i mulighetenes land. Fruitvale station er en enkel, men effektiv skildring av en helt vanlig mann som havner i uheldige og ubarmhjertige omstendigheter.

Ryan Coogler skulle senere få suksess med Creed - en spin-off av Rocky-serien med Sylvester Stallone - og Marvel-tegneseriefiguradaptasjonen Black Panther, som allerede er gått inn i historien som tidenes mest lønnsomme film av en svart regissør. Fruitvale Station ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.De øvrige filmene til Ryan Coogler bestiller du på DVD eller blu-ray til ditt lokale bibliotek gjennom Biblioteksøk.

K.T.

fredag 26. juni 2020

Den lyttende av Tove Jansson



Tove Janssons har skrevet flere novellesamlinger, og dette er den første hun skrev for voksne. Den er fra 1972, og har nå kommet ut I ny utgave. Hun har skrevet flere novellesamlinger, blandt annet “Billedhuggerens datter”. Jeg personlig elsker alt fra mummidalen og alle figurene hennes, men kan varmt anbefalle denne samlingen. Boken består av noveller om elskende, aldrende, barn, lykkelig og ulykkelige, villskap og varme, og ekorn...den likte jeg sepsielt godt.
Flere at novellene er skrevet for over 50 år siden men er fredeles aktuelle. For de handler ikke om verden rundt oss, men om forholdet mellom mennesker og det som skjer inni oss. Dette har ikke forandret seg så mye.
Anbefaler også “Sommerboken”, en liten bok om Sofia, farmor og pappa og deres sommer sammen. Denne boken er som en novellesamling, med flere korte kapitler som kan leses som en helhet eller hver for seg.

AMH

fredag 29. mai 2020

FilmBIB # 6: Livet på Frogner


Vi følger en ung dame som våkner opp, rydder skrivebordet, og forsøker å skrive et manus til en kortdokumentar om bydel Frogner i Oslo hvor hun bor. Ute på gaten og på terrassene iakttar hun ulike mennesker og hendelser, noe som ironisk nok distraherer henne fra fokuset på sin egen manusskriving, når det som skjer der ute jo er tilstrekkelig til å romme hele dokumentaren hun prøver å skrive rammeverket til. Ikke ulikt Spike Jonzes komiske genistrek Adaptation blir de faktiske omstendighetene rundt et seriøst forsøk på manusarbeid noe som, nærmest mot kunstnerens vilje, resulterer i et kanskje enda frodigere utgangspunkt for en film.

Anne Haugsgjerds eksperimentelle metadokumentar er, tross sitt intellektuelle utgangspunkt, en ganske frisk og morsom øvelse i sin liksom-usikre holdning til det å observere og å lage film. Det er åpenbart at det vi ser i filmen er iscenesatt; men hvilken elegant iscenesettelse det er! Kameraet beveger seg smidig omkring der det er nødvendig, og ingen dramatikk blir forbigått, bl.a. konflikten mellom en varebilsjåfør og en personbilsjåfør som krasjer i hverandres kjøretøyer. I et annet og mer intimt tilfelle er det som å være vitne til en parodi på spenningsklassikeren Rear window, når jeg-personen spekulerer i hva som kan ha skjedd bak et opphengt håndkle i leiligheten ovenfor.

Haugsgjerd har laget flere filmer i senere tid. Se disse og enda flere ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

torsdag 30. april 2020

Anders de la Motte: Våroffer (Aschehoug 2020)


Våroffer er den siste boka i de la Motts serie "årtidskvartetten". Tidligere har han gitt ut Sensommer, Høstdåd og Vinterild. Bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre, men alle foregår på fiktive steder i Skåne, og er inspirert av forfatterens egen oppvekst i samme område. Felles for alle bøkene er også at handlingen foregår delvis i nåtid og delvis på 80-tallet. Bokelund slott i Skåne står sentralt i handlingen. Slottet eies nå av en stiftelse, men pusses nå opp og skal brukes til restaurant og overnatting. Ekteparet Thea og Daniel flytter inn i kuskehuset og det er Daniel som skal drive restauranten og Thea har fått jobben som distriktslege.
Tre jenter har i århundrenes løp dødd i slottsskogen, og den tredje var Elita Svart, som ble drept under en hedensk seremoni på Valborgsmessen i 1986. Sagnet forteller om Bladmannen som rir på spøkelseshest i slottsskogen. Historien om Elita vekker nysgjerrighet hos Thea, og hun oppdager snart at det er mye som ikke stemmer. Her er det spøkelser og spenning, og vi finner også snart ut at Thea også har skjeletter i skapet.
Boken er virkelig velskrevet og er bygd opp som et puslespill, med mange brikker. Forfatteren leker katt og mus med leserne, og hver gang vi tror vi vet hvem morderen er, så skjer det en ny vri. Jeg likte alle bøkene, men holder en ekstra knapp på Våroffer. Jeg ble virkelig dratt inn i historien om den vakre og mystiske Elita Svart
A.M

FilmBIB # 5: Way North - Five Norwegian artists



Dokumentaren «Blikkfang Norge» (som er den oversatte tittelen; selve filmen er på engelsk selv om alle de portretterte er norske) tar for seg fem kunstnere, hver operative innenfor hvert sitt felt: arkitektur, komposisjon, dramatikk, maling og lyrikk. Der turnéskildringen «Trubadur», hvor regissør Unni Straume tok for seg visekunstner Jan Eggum, hadde et relativt hipt blikk og var nokså blottet for natur, er skog og fjell meget fremtredende elementer i «Way North», gjerne som bakgrunnsbilder til musikk eller til voice-over-refleksjoner omkring livet og erkjennelsen. Det er fint å få et innblikk i bredden av (ensomme) utøvere og deres uttrykksformer – enten det er det visuelle, det språklige eller det musikalske som er i fokus. Likevel blir det fort ganske abstrakt – hva man kan kalle «universelle» betraktninger - og velkomne er derfor innslagene som formidler den absurd-humoristiske, men mer håndgripelige, tonen til Cecilie Løveid eller de fascinerende fargesprakende kosmosklattene til Frans Widerberg.

Det er spesielt ett øyeblikk som peker seg ut: et undervinklet bilde av en fjellskråning hvor en haug med steiner plutselig ruller nedover, satt til Arne Nordheims urovekkende, atonale musikk. Effekten er dramatisk og overveldende, og assosiasjoner blir vekket til både Stanley Kubricks «The Shining» (hvor en heis åpner seg og masse blod fosser ut i hotellgangen, noe som skaper en lignende stemning av det overnaturlige og det kjølig invaderende) og til den senere Disney-tegnefilmen «The Lion King», hvor en haug med gnu raser nedover det som også er en fjellskråning.

I dag er fire av de fem kunstnerne døde, men de lever videre i sine verker. Lurte du for eksempel på hvem som er mannen bak dekorasjonene på den gedigne keramiske krukken nede i underetasjen på Møllebyen hvor Moss bibliotek holder til? Jo da, det er Widerberg, det!

Se denne og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

fredag 17. april 2020

FilmBIB # 3: Hvilken vei skal du? (1984)


Tittelen på filmen er beskrivende: seeren vet ikke helt i hvilken retning hovedpersonen har tenkt seg; han vandrer rundt, sykler rundt, og har en affære med en kvinne han blir sammen med. Noe av filmens problem er også at den er litt vag; for eksempel blir det overraskende brått en sur tone mellom mannen og kvinnen, der de ender med å sitte snurt overfor hverandre på en kafé. Men ikke desto mindre har filmen flere småartige hverdagsøyeblikk, som når mannen verbalt snubler seg gjennom den første stevnemøteinvitasjonen på telefon, eller når han misbilliger kvinnens valg av frokostblanding under handleturen.

René Bjerke laget to år tidligere kortdokumentaren «Palassteatret» (også på FilmBib). «Hvilken vei skal du?» er en tonalt sett mer enhetlig film hvis stemningsleie minner litt om den intime og poetiske stilen i Philippe Garrels «L’enfant secret», også skutt i stemningsfullt sort-hvitt. Fotografen til Bjerkes film er den senere så distingverte Svein Krøvel, som også har stått for foto i spillefilmer som «I ungdommens makt», «X», «Stella Polaris» og – kanskje mest kjent – publikumssuksessen «Elling». Fotoet, inkludert et knippe elegante kamerakjøringer inn mot og ut fra motiver, er således et av filmens store styrker.

Se den og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

onsdag 15. april 2020

FilmBIB # 2: Palassteatret (1982)


Utgangspunktet for René Bjerkes korte film er at sentrumskinoen Palassteatret (jamfør tittelen) skal rives etter lang og tro tjeneste, og at filmskaperen vil formidle noe fra endetiden. Vi får tidlig et forsøksvist intervju av en billettsalgsdame, som er så mislykket at de gjentatte forsøkene i sin endelige innlemmelse i filmen kan leses som et bevisst rølpete grep; til gjengjeld er intervjuet med «stemmen fra Paris» - kommentator av mange fordums filmaviser – både stramt og matnyttig.

Filmen er en merkelig kompott av stilarter. Foruten nevnte intervjuer, samt ett med en noe blyg kinomaskinist, og noen stemningsbilder fra billettkøen og en forestilling den aller siste kvelden, får vi noen nærmest modernistiske bilder fra innsiden av en tømt sal, og diverse innklipp av gamle filmaviser pent plantet utover. Mot slutten av filmen blir tonen mer aggressiv og filmavisene kryssklippes med bilder fra selve kinoen idet den rives. Det er ikke umulig at Bjerke har latt seg inspirere av den eksperimentelle sovjetiske dokumentarfilmskaperen Dziga Vertov og referanseverket «Mannen med filmkameraet» i 1929. Det er i alle fall ganske sikkert at destruksjonsbildene ikke har ambisjoner om å gjøre «Palassteatret» til en ny sommer-blockbuster.

Se den og flere andre filmer - med eller uten popcorn - ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.