mandag 16. april 2018

Spionthriller i permafrost




Ravnen: Lionel Davidson

«Den beste thrilleren som noensinne er skrevet». Phillip Pullman.




Pelikanen forlag har brettet opp ermene og sørget for å få gitt ut denne perlen av en spionroman. 23 år etter at den først ble publisert i England, under orginaltittelen «Kolymski Heights», foreligger den nå på norsk. Lionel Davidson gjorde sin debut allerede i 1960, et år før John Le Carré debuterte, og har sammen med Carré, Forsyth og andre dannet rammeverket for det som nå definerer den engelske spionroman. Davidson har dessverre ikke blitt like suksessfull utenfor England som de før nevnte forfattere, han publiserte i et bedagelig tempo, men har en høy stjerne som en forfatterens forfatter, og yter stor respekt blant sine samtidige.

«Ravnen» tar oss med på en lang reise fra Canada, via Japan til Sibir i jakten på å finne ut hva som har blitt oppdaget i permafrosten, etter 40.000 år, ved en superhemmelig russisk forskningstasjon som forsker på bakteriell krigføring og genetikk. Den er ukjent for vestlig etterretning, men en eksplosjon som blir fanget opp av overvåkningssatelitter setter historien i gang. En kryptisk beskjed har blitt sendt ut fra en av forskerne ved stasjonen, skrevet i kode på sigarettpapir, en bønn om hjelp fra vår protagonist Porter.  Vår helt er en kanadisk Inuitt, lingvist, vitenskapsmann og erfaren i villmarken, med et genis beherskelse av mange språk. Hans kulturelle stammetilhørighet og genetiske opphav er nøkkelen til å knytte kontakt med urbefolkningen i Sibir, og deretter nærme seg forskningsstasjonen. Men hvordan kommer man seg ubemerket inn i et av verdens mest lukkede områder?

Et sentralt element i romanen er nådeløs kulde, hardt vær og menneskets evne til å tilpasse seg ekstreme forhold. Forfatteren har skrudd sammen et fengslende plott som hele tiden drives videre uten å virke for søkt eller konstruert. Vi tror på helten, selv om det hele kanskje går litt vel etter den halsbrekkende planen, hvor alt må klaffe for at hans oppdrag ikke skal strande. De avsluttende kapitlene er drivende gode og forløser alt Lionel Davidson har bygget opp til de foregående 300 sidene.


Oversettelsen er gjort på utmerket måte, boken er faktisk sjeldent bra skrevet til sjangeren å være. Som en spionthriller i Russland lagt etter den kalde kalde krigen, opplever vi i denne thrilleren bokstavelig talt en iskald krig. Mye av historien foregår i islagte hav, på og inni permafrost, og hemmeligheten som finnes i på den russiske forskningsstasjonen vil gi deg gåsehud.  Denne kan derfor varmt anbefales som kjølende strandlektyre på en varm sommerdag.


Rbrndb

onsdag 21. mars 2018

Verdens poesidag: Det drømte livet.


Antonia Pozzi: Ved livets bredd (Dikt, Solum 2017).


"De som snakker til meg
vet ikke at jeg har levd et annet liv -
lik enhver som forteller
eventyr
eller hellige lignelser."


Slik åpner diktet "Det drømte livet" et av 50 dikt som nå er gjendiktet til norsk av Tommy Watz.


Du har kanskje hørt om Nordahl Griegs "De unge døde" ?
 John Keats, Percy B. Shelley, Sylvia Plath og ikke minst nyere fenomener som 27-årsklubben hvor Janis Joplin, Ian Curtis, Kurt Cobain og Amy Winehouse har sitt tvilsomme æresmedlemsskap. Det er noe som denne tiden i unge menneskers liv
Antonia Pozzi ble funnet livløs utenfor klostermurene i Chiaravalle. Bare 26 år gammel tar hun sitt eget liv, etter flere perioder med dyp depresjon. Hun har frem til det skrevet rundt 300 dikt som til da ikke har blitt publisert, me som siden har blitt stående som klassikere i moderne europeisk diktning.

Født inn i en beskyttet overklassetilværelse i Milano har Antonia alle forutsetninger for et bra liv. Hun er begavet, beveger seg i de intellektuelle sirkler, og bedriver, for overklasse kvinner, utradisjonelle sysler som avansert fjellklatring og fotografering. I bakgrunnen av hennes aktive liv ulmer derimot en ulykkelig kjærlighetshistorie, og det er nok med dette bakteppet vi best forstår hennes poesi. Flere av diktene omhandler hennes forhold til den 15 år eldre gresk- og latinlæreren Antonio Cervi, som hun forelsker seg i bare 15 år gammel. Deres forhold blir raskt fordømt av hennes foreldre, og de dyrker sin kjærlighet i hemmelighet, i smug og parker, frem til hun blir sendt bort av sine foreldre for å få slutt på forholdet. Hun gir derimot aldri opp ham, og det hele får dermed en nærmest klassisk-tragisk utgang.I etterordet finner du en kort, men flott skrevet mikrobiografi over Antonia Pozzis korte, stormfulle liv.
Jeg fikk mer ut av diktene etter å ha lest etterordet, men de står seg utmerket godt også utenfor denne konteksten. Det er flotte skildringer av både natur og indre natur i disse diktene. En uskyld som våkner, en ung kvinne som savner, i italienske fjellandskapers tåkedis. Det er vemodig vakkert. Et ungt talent, som så mange andre gjennom historien, aldri utnyttet sitt fulle potensial, som ikke kom seg over ungdommens dolomitter.




TÅKE

Dersom vi møttes i kveld
i alleen knuget av tåke
ville sølepyttene tørke inn
rundt vår varme klippe av jord:
og kinnet mitt mot klærne dine
ville være livets søte redning.
Men unge pikers glatte panner
bebreider meg min alder: et tre
er min eneste selskap i det regntunge mørket
og langsomme lys fra vogner får meg til å frykte,
frykte og påkalle døden.

27. november 1937


R.BrndB











torsdag 15. mars 2018

Margaret Atwood omskriver Shakespeare på en utmerket måte

Hekseyngel - 
      Margaret Atwood
    
      Inger Gjelsvik


Margaret Atwood: Hekseyngel. (Aschehoug 2017).


I 2016 ble en rekke forfattere invitert til å omskrive et stykke av Shakespeare i forbindelse med 400-årsmarkeringen for hans død. Margaret Atwood kvitterte med denne fabelaktige moderniseringen av «The Tempest», Stormen. Et av hans aller siste stykker. Da jeg satte i gang med denne boken var jeg ikke kjent med dette bakteppet (om jeg hadde tatt to sekunder med å lese baksideteksten…), men jeg skjønte snart at det var en direkte sammenheng mellom hovedhistorien og selve teaterstykket. Denne historien er nemlig skrudd sammen på en finurlig fengende måte:
Felix er en teaterregissør på høyden av sin karriere, men knust av sorg for tapet av sin 3 år gamle datter. Han blir uten forvarsel gitt fyken fra teaterfestivalen han i en årrekke har bygget opp. Med sine banebrytende oppsetninger av Shakespeare-stykker har han blitt en ledestjerne i teatermiljøet. Felix blir utsatt for et kupp fra en av sine betrodde assistenter, Tony. Oppslukt av sitt arbeid har han ikke sett hvordan hans kompanjong har bedrevet dobbeltspill i kulissene. 50 år gammel og med karrieren i grus forlater han kulturlivet og går i eksil i en nedkjørt hytte langt fra sitt tidligere liv. Allerede her aner man en lenke til «Stormen» hvor utgangspunktet for historien er en mann som blir satt til å drive fritt på sjøen med sin tre år gamle datter for å havne på en øde øy.
Etter 12 år øyner Felix muligheten for å ta en voldsom hevn over Tony, som nå har klatret seg opp i politikkens maktborg. Felix har tatt seg jobb som teaterinstruktør ved et fengsel, og setter opp Shakespeare-stykker innenfor murene, kun med innsatte som skuespillere og publikum. De positive resultatene på de innsatte vekker oppsikt utenfor fengselet og tiltrekker seg etter hvert ministre og politikeres oppmerksomhet. Da Felix får høre at hans nemesis Tony har ønske om å se hans pågående stykke, Stormen, ser han muligheten til selv å lage en storm, og ta en spektakulær hevn over sin rival.
Denne boken er et et heksehyl av en bok! Måten Atwood setter plottet inn i nåtid, og vever teaterstykkets karakterer sammen med romanens hovedkarakterer er fabelaktig. Atwoods bøker, alltid meget lesverdige, er ofte av en mer dystopisk art. Denne derimot, er en real Shakespeare-fest. Du kommer nok til å få lyst på en tur til teatret neste gang Stormen settes opp om du leser denne.  
Du er herved advart.
R.BrndB

mandag 12. mars 2018


Minnebøker 1975 / 2017.


 

Joe Brainard: Jeg Husker (Flamme forlag)

Joakim Kjørsvik: Folk jeg husker (Kolon forlag)


 
Mot slutten av 2017 kom det ut to bøker som tydelig står i dialog med hverandre, selv om de har 42 år mellom seg (selv om det ikke nødvendigvis er bevisst i 2017-utgivelsen). Joe Brainards «Jeg husker» ble utgitt i 1975 og har siden opparbeidet seg kultklassikerstatus. Joe Brainard var en del av den nye kunstscenen i New York på slutten av 60-tallet. Han jobbet innenfor mange disipliner, «Jeg husker» er hans eneste litterære utgivelse. Boken er bygget opp av korte observasjoner, de fleste bare en eller to linjer lange. Alle setningene starter med «jeg husker». Rekkefølgen av erindringene virker ofte tilfeldig, slik minner ofte kan dukke frem i bevisstheten når tankene får flyte fritt. Mange av minnene handler om tiden Brainard vokste opp,  på 50-tallet, mens andre er personlige. Dette gir boken en rytmisk framdrift med minnefragmenter som etter hvert gir oss bildet av forfatteren, miljøet, og hans oppvekst. I bruddstykker, porsjonert gjennom boken, ser vi en ung manns erkjennelse av å være «skeiv», og hans opplevelser fra New Yorks 60-tall. Mange av setningene navngir personer som var en del av populærkulturen på denne tiden, og er kanskje ikke fenomener som automatisk resonnerer med norsk kultur, noen  som har hørt om Dorothy Kilgalen? Dette kommer heldigvis ikke i veien for leseopplevelsen.  «Jeg husker» er kanskje en tidlig forløper til den virkelighetslitteraturen som samtidsforfattere som Knausgård, Hiorth og Espedal har vært eksponenter for i Norge de seneste år. Boken er også en lek med et formspråk som nærmer seg lyrikkens bruk av luft og rytme.



Joakim Kjørsviks samling av fortellinger i «Folk jeg husker» er bygget opp med samme utgangspunkt. «Jeg husker» er starten på hver nye historie, som har fått kapittelnavn etter personen som blir husket. Fortellingene kan leses som ultrakorte noveller (den korteste er kun én linje lang), en minnetavle over mennesker som har hatt innflytelse, om enn flyktig, på fortellerens liv. Vi møter barndomskompiser, tidligere kjærester, familiemedlemmer og perifere personer fra korte, helt tilfeldige møter. Minnene om disse personene fungerer som fragmenter som gir oss bildet av fortellerens liv. I en sentral setning i boken spør han hvor mange av de han husker, som har glemt ham. Kurt Vonnegut sa en gang at enhver setning i en fortelling skulle bygge karakter eller drive fortellingen videre. Denne læresetningen ser ut til å passe her. Fortellingene er effektivt fortalt, her finnes ingen overflødige setninger (i motsetningen til denne bokomtalen), og ofte brutalt ærlige. Dette er er en av bokåret tjuesyttens virkelige godbiter, og fortjener flere lesere. Du fortjener å lese denne.
R.BrndB

tirsdag 12. desember 2017

David Foenkinos - Charlotte

David Foenkinos er en fransk forfatter som fikk sitt gjennombrudd med romanen "Nathalie", som også er oversatt til norsk - den er også filmatisert.

Denne romanen har forfatteren fått flere priser for, blant annet bokhandlerprisen i Frankrike, også kjent som Prix Renaudot.

Charlotte er basert på en virkelig person som het Charlotte Salomon. Forfatteren skriver i forordet til boken at hans viktigste kilde har vært hennes selvbiografiske verk "Liv? Eller teater?".
Før Charlotte døde rakk hun å overlevere dette verket til en nær venn, som senere fikk det utgitt.

For å kunne skrive en roman basert på et ekte levd liv, hvor personen ikke kan fortelle selv med egne ord, må forfatteren selv dikte og forestille seg hva som kan ha skjedd. Diktningen innflettes med de virkelige hendelsene - de man vet har skjedd. Dette klarer David Foenkinos på utmerket vis.Han skriver korte, oversiktlige kapitler, som nesten kan karakteriseres som lettleste.

Charlotte Salomon levde på mange måter et krevende og tragisk liv. Hun mistet moren sin som 9-åring, og fikk først vite etter at hun fylte 20 år at moren tok sitt eget liv.

Charlotte var den eneste jøden som fikk fortsette på kunstakademiet i Berlin etter at nazistene tok over makten i Tyskland, men måtte etterhvert forlate Berlin for det var blitt for farlig i Tyskland.

Hun flyktet til Frankrike, og bosatte seg i Nice sammen med besteforeldrene. Bestemoren tok sitt eget liv i leiligheten de delte i havnebyen, og Charlotte fikk senere vite at også tanten og onkelen hadde gjort det samme. For å toppe det hele skulle bestefaren vise seg å ikke være en snill mann, for å si det mildt.

Charlotte møtte heldigvis kjærligheten, selv om lykken ble kortvarig.
Sammen med ektemannen ble Charlotte arrestert av nazistene i september 1943, for så å bli deportert til Auschwitz, der hun døde 10. oktober, 26 år gammel og gravid i femte måned.

Når man leser denne boken er det rystende og rørende å tenke på at dette er basert på et virkelig liv.
Denne boken er en vakker skildring, og den anbefales.

Hvis du vil låne denne boken, trykk her

Marthe

fredag 27. oktober 2017

Olivier Bourdeuat - Mens vi venter på Bojangles

I en leilighet i paris strømmer tonene fra en vinylplate ut av vinduene. Det er Nina Simones "Mr. Bojangles" og den spilles utallige ganger hver eneste dag.
Fortelleren er den lille gutten og det er hans foreldre som som danser til denne melodien hele tiden. Det er selskap og moro hele tiden og de danser seg gjennom tilværelsen. Eller?


Her vokser hvertfall den lille gutten opp, med massevis av kjærlighet og kaos. I leiligheten lever også en trane (en de fant skadet på en savanne i Afrika) - Frøken Overflødig.Familien lever mest på luft, kjærlighet og drømmer kanskje, det er fester, drinker, latter og moro hele tiden, med en stor og broket omgangskrets. Voksenlivet består av livsløgner og livsbedrag, og  i et hjørne av leiligheten er det vokst fram et fjell av konvolutter og brev, det er posten som aldri åpnes!


Og så en dag kommer skatteoppkreveren...


Hvordan lærer man seg forskjell på rett og galt? Det er vanskelig for denne gutten, hjemme hos ham er denne lærdommen noe spesiell. Han lyver på retten hjemme og på vrangen borte, sier han.


Men alvoret i livet kommer etter hvert.
Liten bok man leser med både smil og alvor, mye humor og sprudlene fortellerglede, men den rommer mye mer enn det.


God bok! Lise 27.10.17
 lån den her lån den her

fredag 20. oktober 2017

Åsne Seierstad - To søstre




Familien Juma er en lykkelig familie fra Somalia. De lever som nordmenn flest, selv om de ikke er så populære blant dem. Tenåringsjentene Ayan og Leila er med i gruppen Islam Net, der bare sterkt troende muslimer er med. Gruppen blir bare mer og mer interessant overfor de to jentene, og ser ut til å forandre dem totalt, både innvendig og utvendig. De passer seg mer for samfunnet og går tildekket. De føler at de ikke er til nytte.
En dag kommer ikke jentene hjem fra Islam Net til vanlig tid. Litt senere kommer sjokkbeskjeden – De har dratt til Syria. For å være til nytte. For å slutte seg til IS.
Gjennom boka følger vi Sadiq Jumas reise for å få døtrene sine tilbake.
 

Eyla Kalesh
Elev ved Nøkkeland skole (arbeidsuke på Moss bibliotek høsten 2017)