fredag 1. januar 2021

Filmoteket NORSK TALE # 3: Limbo (2010)

Maria Sødahl fikk i fjor mye anerkjennelse for dramaet Håp, om hvordan et ektepar takler at den ene blir diagnostisert med livstruende kreft. Sødahl hadde kun én spillefilm på meritten fra tidligere – også denne om et ekteskap satt på prøve. En norsk familie flytter til Trinidad da mannen, Jo, har fått en jobb i oljebransjen der. Kvinnen, Sonia, og de to barna drar inn noen måneder etter, og det kommer snart frem at Jo har hatt en affære med en lokal kvinne.

Det som gjør Limbo til en såpass moden film er at den ikke fokuserer for mye på enkeltsituasjonene; for eksempel blir det aldri noen konfrontasjon mellom Sonia og kvinnen Jo hadde en affære med. Fokuset er på hvordan bevisstheten om denne hendelsen gjør Sonia både usikker og frustrert i etterkant, og på hvordan Jo (og resten av verden) forsøker å rasjonalisere den og få dem til å gå videre.

Filmen er angivelig satt på 1970-tallet, men kunne like gjerne ha vært en kontemporær historie. Det gjøres aldri noe forsøk på å gi noen overtydelige markører på tidskoloritten; dessuten gjør det faktum at den er plassert i et fremmed land at det blir vanskeligere for norske seere å peke på noe tidsspesifikt. Situasjonene er også hva man kan kalle «tidløse»: rik, progressiv kultur møter fattig, tradisjons -og religionsbundet kultur, utroskap og vanskelige relasjoner mellom ektefeller gjør kjærligheten vanskeligere, jobbmuligheter på ukjent sted gjør at man må flytte, etc.

Limbo er en nyansert skildring av relasjoner, som muligens dansk og svensk film inntil da hadde vært bedre på. Norge ser ut til å ha kommet seg de siste ti årene, bl.a. takket være filmskapere som Sødahl.

Limbo ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

onsdag 30. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 2: Heftig & begeistret (2001)


De beste dokumentarfilmene vokser gjerne organisk ut fra det som blir filmet, og en skal lete lenge etter et bedre eksempel på dette enn Knut Erik Jensens skildring av et slitesterkt mannskor. Heftig & begeistret er blitt sammenlignet med Wim Wenders’ Buena Vista Social Club som kom kun et par år før denne. Det er åpenbare likheter mellom de to dokumentarene: begge tar for seg i utgangspunktet underkjente grupperinger av amatørmusikere og gir hvert individ mulighet til å fortelle om seg selv med egne ord. Omgivelsene kunne på den annen side knapt ha vært mer forskjellige; Wenders’ persongalleri befinner seg i de varme, tette og trafikerte gatene i Cuba mens Jensens mannskap har slått rot i det kalde, forblåste og personknappe Berlevåg.

Det musikk -og sangtekniske er kun et forbigående tema i Jensens film; hovedfokuset er på livet og historien til de individuelle medlemmene – presentert av dem selv, på klingende finnmarksdialekt, gjerne i naturlige omgivelser som hjemme ved middagsbordet, i kirken under morgenforberedelsene, eller i fangsten ute på fiskebåten - og på samholdet dem imellom når de er på korøvelse, eller for den saks skyld på turné i Murmansk (til sammenligning: i Buena Vista… drog medlemmene på turné til USA). Ikke at alt er ren hygge hele tiden; under bussturen over grensen til Russland oppstår en svært opphetet situasjon hvor det krangles om hvorvidt det tidligere Sovjetunionens forfall av natur kan rettferdiggjøres på grunnlag av historiske og politiske omstendigheter, eller om det trøstesløse landskapet utelukkende er et beklagelig syn (i hvert fall i forhold til de frodige åsene i Nord-Norge).

Filmen har hyppige innslag av a cappella vokalfremføringer, hvor koret har blitt plassert et eller annet sted ute i friluft; under sluttnummeret er sangerne bokstavelig talt så værbitte at isen har fryst til på ansiktene deres. Skjønt man således kan få inntrykk av at Berlevåg ikke er et sted for alle, har samtlige intervjuobjekter en positiv holdning til sin dont og implisitt til sin boplass, og koret fremstår som et samlingspunkt som gir deres hverdag mening og innhold. Om det enkelte medlem er kommunist, agnostiker eller eks-narkoman betyr dette intet når de står på podiet og synger Kom til den hvitmalte kirke eller De nære ting, dialektene nå forent i et tilpasset bokmål. Ei heller for seeren når ulende vind gir vei til den de lyse og mørke stemmene i harmonisk symbiose fra et samlet mannskor.

Heftig & begeistret ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

tirsdag 29. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 1: Det som en gang var (2016)

Patrik Syversen, internasjonalt mest kjent for grøsserne Prowl og Rovdyr, lagde i 2016 dette intime dramaet, om to unge voksne damer og relasjonen dem imellom; på overflaten er de «perlevenner» med en tilknytning som går langt tilbake – men under dette er det åpenbart at den ene har mer behov enn den andre for å være sammen, og den andre et behov for tidvis å slippe unna for å kunne puste ut litt alene – få begynt å skrive bacheloroppgaven sin, for eksempel, og ikke drikke piña coladas fra morgen til kveld.

Filmen beveger seg i en organisk flyt og involverer kun fire karakterer (med mindre man teller med et par andre som vi kun hører stemmene til – deriblant en taxisjåfør som åpenbart kun svarer pliktskyldigst på sin ene småfulle passasjers godlynte, men intimiderende babling) – de to vennene, Marte og Silje, og et par unge menn. Den første av disse er Siljes ekskjæreste Tobias, som opptrer i kun én scene hvor han henter noen personlige ting i hennes leilighet. Der dette kunne ha blitt anklagende og melodramatisk viser det seg at stemningen mellom disse to kun er jovial og ikke bitter som det gjerne kunne ha vært i en historie om et samlivsbrudd.

Den andre unge mannen er Benjamin som de to damene møter på byen og tar med hjem til Marte. I likhet med Tobias får han får en god tone med Silje, uten at det bikker over i det romantiske; men selv dette er et problem for bestevenninnen. Skjønt mennene vi møter i filmen i utgangspunktet er helt «kule» og ikke noe Silje behøver å «reddes» fra, bidrar selv den avslappede oppmerksomheten de får fra Silje til at Marte i det ene øyeblikket ler og spøker, i det andre blir streng, tverr og rett ut uproporsjonalt sur. Det er kanskje hun som er den egentlig kompliserte og «vrange» relasjonen til Silje, men dette sitter også langt inne for den ettergivende sistnevnte å innrømme fordi samholdet til Marte nettopp er så tett. Det er eksponeringen av denne tvetydige relasjonen – like mye gjennom tull og tøys som gjennom store og alvorlige ord – som gjør dette til en interessant og til slutt vemodig film.

Det er neppe tilfeldig at aktørenes fornavn også er navnene til deres karakterer; dette er en film som tar sikte på å være «nær virkeligheten»; den er hverdagslig og autentisk nedpå både i kameraføring og skuespill, uten stor ytre dramatikk.

For dere av kommunens innbyggere velger jeg å avslutte med å sitere en av Benjamins «freestyle» rim, som både refererer til byen vår og som er et godt eksempel på den improvisatoriske skuespillerstilen (advarsel: på trykk fremstår dette veldig rart, så det beste er om dere ser filmen):

«Jeg leste en bok, føler meg ganske klok. Ble ganske smart. Nå drar jeg snart. Hæ – kødda! Jeg kommer ikke til å stikke fra dere før dere har invitert noen flere. Inviter noen flere! Inviter noen flere! Blir det noe party her eller er det bare oss? Jeg… vi… skal vi dra til Moss? Må vi dra og slåss?»

Det som en gang var nyter du på knapt en time og tyve minutter ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

fredag 23. oktober 2020

Jenta med minneboken av Bart Van Es


Hva skjedde med Lien? 

Som i mange andre land, var okkupasjonsårene under krigen harde i Nederland, spesielt for landets jøder. Et stort antall jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og familien til Lien var blant dem. 

Men Lien, som under krigen var en ung jente, ble holdt skjult. Hun ble sendt fra skjulested til skjulested. 

Etter krigen er hun alene i verden, foreldrene kommer ikke hjem igjen. Hun får etter hvert bo hos en av familiene som skjulte henne, familien van Es i Dordrecht. Her vokser hun til, men alt er ikke bare enkelt. Mange år etter krigen ender det med brudd mellom henne og familien. Hva skjedde? 

Sterk biografi fra andre verdenskrig, som ble kåret til årets bok 2018 i Storbritannia.


Hvis du ønsker å låne denne boken, trykk her 


Marthe

fredag 11. september 2020

Filmoteket #1: Fruitvale Station (2013)

I en tid hvor politivold og rasisme har blitt gjenaktualisert gjennom drapet på George Floyd i Minneapolis i USA tidligere i år kan det være på sin plass å trekke frem Ryan Cooglers debutfilm Fruitvale Station – da det stadig er viktig å bli påminnet om at ”black lives matter”.

Kun få timer etter at året 2009 ble ringt inn ble en mann skutt av væpnet politi på en metrostasjon i Oakland. I den videre etterforskning ble det tatt til følge at politimannen som skjøt egentlig hadde ment å bruke elektrosjokkvåpen, men i den hastige situasjonen forvekslet den med pistolen. Om denne fatale glippen kan forsvares på grunnlag av politimannens mangel på praktisk intuisjon eller erfaring – eller om ansvaret lå på den enkelte tjenestemann eller på et overordnet plan – er noe som med selvfølge bør ha blitt tatt til følge i den videre etterforskningen.

Fruitvale Station er verken mer eller mindre enn en dramatisering av hendelsene som ledet opp til skyeepisoden, samt hvordan utfallet ble; men filmen innledes uten forvarsel med et stykke virkelighet – et klipp fra en mobilvideo tatt av et vitne på stedet. Så klippes det til en helt vanlig morgenscene med offeret for hendelsen, Oscar Grant III, karismatisk spilt av Michael B. Jordan.

Gjennom et tilbakeblikk ser vi at Oscar for ikke mer enn et år tilbake satt i fengsel, mens han nå er ute igjen. Forutsetningene hans er ikke de beste; til tross for at han har en ung datter og en kjæreste som han elsker, støttende familie og venner, har han ikke noe lovlig arbeid å falle tilbake på, og likevel bestemmer han seg for å kutte ut dopdealingen, noe som viser at han tross alt forsøker å få livet sitt på rett kjøl.

Det er tydelig at filmskaperne ser et sympatisk menneske i Oscar slik de velger å portrettere ham i filmen; han løfter stemmen overfor en tidligere arbeidsgiver, men dette kan sees mest som et uttrykk for desperasjon. Men selv når Oscar er langt nede gir han av seg selv, og ringer sin bestemor for at hun kan komme med råd om tilberedningen av fritert fisk, til en rådvill kunde i butikken Oscar pleide å jobbe i. Han blir også vitne til overkjørselen av en løshund som han like før hadde klappet, og reagerer med harme på hundens vegne, skjønt den anonyme sjåføren kommer seg unna.

Selv om undertegnede var innforstått med en tragisk slutt var det ikke til å unngå å bli emosjonelt grepet av stemningen derpå. Familien til Oscar ber og håper så sterkt at han skal overleve, men beskjeden er utvetydig fra legen: ”He didn’t make it.” Dessverre skulle ikke dette bli siste gang en slik vilkårlig skjebne kom til å ramme en svart person i mulighetenes land. Fruitvale station er en enkel, men effektiv skildring av en helt vanlig mann som havner i uheldige og ubarmhjertige omstendigheter.

Ryan Coogler skulle senere få suksess med Creed - en spin-off av Rocky-serien med Sylvester Stallone - og Marvel-tegneseriefiguradaptasjonen Black Panther, som allerede er gått inn i historien som tidenes mest lønnsomme film av en svart regissør. Fruitvale Station ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.De øvrige filmene til Ryan Coogler bestiller du på DVD eller blu-ray til ditt lokale bibliotek gjennom Biblioteksøk.

K.T.

fredag 26. juni 2020

Den lyttende av Tove Jansson



Tove Janssons har skrevet flere novellesamlinger, og dette er den første hun skrev for voksne. Den er fra 1972, og har nå kommet ut I ny utgave. Hun har skrevet flere novellesamlinger, blandt annet “Billedhuggerens datter”. Jeg personlig elsker alt fra mummidalen og alle figurene hennes, men kan varmt anbefalle denne samlingen. Boken består av noveller om elskende, aldrende, barn, lykkelig og ulykkelige, villskap og varme, og ekorn...den likte jeg sepsielt godt.
Flere at novellene er skrevet for over 50 år siden men er fredeles aktuelle. For de handler ikke om verden rundt oss, men om forholdet mellom mennesker og det som skjer inni oss. Dette har ikke forandret seg så mye.
Anbefaler også “Sommerboken”, en liten bok om Sofia, farmor og pappa og deres sommer sammen. Denne boken er som en novellesamling, med flere korte kapitler som kan leses som en helhet eller hver for seg.

AMH

fredag 29. mai 2020

FilmBIB # 6: Livet på Frogner


Vi følger en ung dame som våkner opp, rydder skrivebordet, og forsøker å skrive et manus til en kortdokumentar om bydel Frogner i Oslo hvor hun bor. Ute på gaten og på terrassene iakttar hun ulike mennesker og hendelser, noe som ironisk nok distraherer henne fra fokuset på sin egen manusskriving, når det som skjer der ute jo er tilstrekkelig til å romme hele dokumentaren hun prøver å skrive rammeverket til. Ikke ulikt Spike Jonzes komiske genistrek Adaptation blir de faktiske omstendighetene rundt et seriøst forsøk på manusarbeid noe som, nærmest mot kunstnerens vilje, resulterer i et kanskje enda frodigere utgangspunkt for en film.

Anne Haugsgjerds eksperimentelle metadokumentar er, tross sitt intellektuelle utgangspunkt, en ganske frisk og morsom øvelse i sin liksom-usikre holdning til det å observere og å lage film. Det er åpenbart at det vi ser i filmen er iscenesatt; men hvilken elegant iscenesettelse det er! Kameraet beveger seg smidig omkring der det er nødvendig, og ingen dramatikk blir forbigått, bl.a. konflikten mellom en varebilsjåfør og en personbilsjåfør som krasjer i hverandres kjøretøyer. I et annet og mer intimt tilfelle er det som å være vitne til en parodi på spenningsklassikeren Rear window, når jeg-personen spekulerer i hva som kan ha skjedd bak et opphengt håndkle i leiligheten ovenfor.

Haugsgjerd har laget flere filmer i senere tid. Se disse og enda flere ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.