torsdag 27. desember 2018

Tove Braathen - Effekten av måneskinn på nyfallen snø

Margot, i slutten av 30-årene, barnløs og singel etter at mannen dumpet henne til fordel for en yngre kvinne. Hun underviser i tysk på en videregående skole hvor den nye rektoren er over gjennomsnittet resultatorientert og kommer litt på kant med ham. I tillegg må hun etter samlivsbruddet flytte fra den store leiligheten på Majorstua og inn i en liten blokkleilighet i Groruddalen. Dette er et helt annet miljø enn hun er vant med og hun sliter med å takle tilværelsen.


I leiligheten under Margot bor Vera, en gammel og åpenbart syk kvinne, som holder seg for seg selv og som vi aner bærer på en tung og vanskelig hemmelighet fra tidligere i livet.


I blokka ellers bor mange med innvandrerbakgrunn, her er mange tildekkede kvinner med sitt eget språk og i skogholtet utenfor samles en del "slitne" personer rundt bålet med ølboksene sine.


En gruppe kvinner jobber intenst for å bevare det lokale biblioteket, som møteplass for nærmiljøet.
Dette er noe av persongalleriet i historien, men de to kvinnene Margot og Vera, er hovedpersoner.


Mens Margot kjemper for ikke å miste kontrollen over seg selv og livet sitt, reflekterer hun over alle skjebnene hun daglig ser rundt seg. Langsomt nærmer hun seg også Vera,  men hvem er egentlig Vera?
Og hvem er den litt sky mannen hun aner i skogkanten av og til, han med den store hunden?


Boka er skrevet i en litt lett og humoristisk tone, jeg tenker meg kanskje en litt mer moden Brigdet Jones? Men her er også alvorlige  refleksjoner over hvordan vi innretter samfunnet rundt oss og hvordan vi kan mestre livene våre.


Det er en historie om å måtte starte på nytt i voksen alder, om identitet, om vennskap og tilhørlighet, om klassereiser, familiebånd og hemmeligheter. Blant annet, men uansett, god bok!




26.12.2018 Lise

fredag 21. desember 2018

Per J. Andersson - Inderen som syklet til Sverige for kjærligheten

Inderen er  Pradyumna Kumar Mahanandia , heretter kalt PK,  som kom til Sverige for å gifte seg med sin store kjærlighet Lotta von Schwedvin i 1975.
 Hele historien er som det reneste eventyr - og FOR et eventyr. Her får du en liten smakebit av boka om PK og Lotta:


PK ble født og vokste opp i Orissa, en liten jungelby på østkysten av India. Han tilhører en familie som er av de såkalte  kasteløse,  og det er en brutal skjebne. Vi hører om skolegangen , hvor PK må  sitte utenfor skolestua, mens de andre barna sitter inne. Da den lille, glade gutten prøver å få leke med de andre barna, kaster de stein på ham for å holde ham unna. Det er en riktig hjerteskjærende historie. Det verste er at det ER faktisk forbudt å diskriminere de kasteløse, så da myndighetene kommer for å inspisere at alt går rett for seg, blir PK tatt innenfor og tilsynelatende behandlet som de andre, men så snart de er vekk, er han utstøtt igjen.


PK har arvet morens sans for tegning og maling og da han som ung mann forlater jungelbyen og etter hvert kommer seg til storbyen Dehli, er det det som redder ham. Han tegner portretter av turister og andre. Men han befinner seg fortsatt helt på bunnen av samfunnet, det er de kasteløses skjebne og det er vanskelig for PK å holde motet oppe. Han har en trøst, som barn fikk han en spådom - en dag skulle han møte sin kone, hun skulle komme fra et annet land, være født i oksens tegn og eie en jungel!


En dag i 1975 står Lotta foran ham i køen av folk som vil tegnes, hun har langt blondt hår, midtskill og slengbukser. Hun er 19 år og er  på reise sammen med noen svenske venner. Hun kommer fra en adelig familie som eier store skogsområder i Sverige.
Der og da starter den fantastiske historien om hvordan det er mulig å oppnå det umulige....på en sykkel med ballongdekk, fra New Dehli til Borås!
Len deg tilbake i godstolen og nyt denne herlige historien.

20.12.18 Lise




fredag 14. september 2018

Robert Louis Stevenson - på vandring med et esel i Cevennene


Her får vi bli med forfatteren av "Skatten på Sjørøverøya" og "Dr. Jekyll and Mr. Hyde" ut på en herlig fjellvandring i Cevennene, et fjellområde i Frankrike.

Året er 1878, Stevenson er  fattig, ingeniørstudiene er oppgitt, han har begynt å studere  juss. Han hadde skrevet og fått på trykk noen tekster, men dette var lenge før han ble en verdensberømt forfatter. Han hadde også forelsket seg i en amerikansk gift kvinne. Kvinnen har nettopp dratt tilbake til California for å ordne opp i ekteskaoet sitt og det er da Stevenson legger ut på tur i den franske fjellheimen.

Boka er en klassiker innenfor såkalt "friluftslitteratur", og er en interessant og til tider riktig underholdende  fortelling om hvordan det var å legge ut på vandring for vandringens skyld den gangen for så lenge siden. Forberedelser var selvfølgelig noe helt annet enn i dag og utrustningen man trengte for å gå på en lang tur, var ganske så omfattende. Stevenson var jo halvstudert ingeniør, han konstruerte sin egen sovepose, en enorm sak, som også nærmest også kunne fungere som telt. Dette, i tillegg til proviant og annet utstyr, ble selvfølgelig for mye å bære og det var her Modelstine kom inn. Modestine, var et svært egenrådig, gjenstridig esel av hunkjønn, som i starten forvoldte ham mye besvære, men som etter hvert ble en kjær følgesvenn.

Modestine blir utslitt og klarer ikke siste etappe av turen og må selges igjen. Da skriver han:
" I tolv dager hadde vi vært følgesvenner. Sammen hadde vi vandret mer enn to hundre kilometer,
krysset flere respektable fjellrygger og hastet av sted på våre seks ben langs mang en ulendt og steinet skogsvei."

Ellers får vi også høre om mange møter underveis, samtaler med bønder, munker og andre, som de møter på sin vei. Disse møtene resulterer ofte i filosofiske betraktninger om mange aspekter ved livet. 

Herlig liten bok om en fjellvandring for lenge siden, lenge, lenge før den slags var hverdagskost for mange av oss.

13.09.19
Lise






fredag 13. juli 2018

Jón Kalman Stefánson - Sommerlys. Og så kommer natten


Smak på tittelen, dette må være nydelig sommerlektyre. Her er vi på Island på slutten av 90 - tallet. Et Island i brytningstid, stedet er en veldig liten navnløs by, langt fra Reykjavik og den store verden. Her er det Samvirkelaget som er samlingsstedet og de fleste kjenner hverandre, på godt og vondt.

Her møter vi et knippe mennesker, ganske mange egentlig. Det er mange  menneskeskjebner, som på en måte er vevet inn i hverandre, alle med sine ulike historier, drømmer og lengsler, sorger og gleder. De lever og dør, kjemper og taper, elsker og slåss, drikker, danser og gråter.Vi møter tilogmed en som bare løser seg opp i tåka!

Det er nærmest en drømmeaktig, litt svevende tone i boka, språket er vakkert og det er en fryd å lese.
Her er myter og sagn, spøkelser og overtro, og ikke minst natur. Det islandske landskapet spiller en viktig rolle. Årstidene med  lyset og mørket, havet og heiene, dyrene  og fuglene,  alt er vevet inn i menneskene som lever her. Og ikke minst stjernehimmelen, universet og evigheten.

Så,  som dere skjønner, dette er en vakker og fascinerende bok, med menneskeskjebner man gjerne vil bli kjent med. Forfatteren har mottatt flere litterære priser og er nominert mange ganger til Nordisk Råds Litteraturpris.

God bok!  13.07.18 Lise







fredag 25. mai 2018

Yaa Gyasi - Komme hjem

Slaveriets historie er som et sår som aldri helt gror  og i denne historien møter vi mange mennesker som har fått smake det.
Yaa Gyasi er selv født i Ghana, kom til USA som barn og reiste ikke tilbake til landet hun ble født i før i 2009.
Med denne boka  har hun  skrevet en sterk historie om slavetrafikken fra Vest-Afrika til Amerika.
Romanen  begynner midt på 1700-tallet og fortsetter i 300 år, helt fram til i dag. Det starter i en landsby på Gullkysten i det som i dag er landet Ghana. Der lever både folket som kalles asantene og fantene og engelskmennene hersker på fortet ved kysten. Det er stadig ufred mellom folkegruppene og god tilgang på slaver.
Halvsøstrene Effia og Esi vet ikke om hverandre, den ene selges til den engelske slavehandleren James og blir hans kone, den andre selges som slave og blir sendt over havet.
De to søstrene får først hvert sitt kapittel, deretter er det deres etterkommere i mange generasjoner framover, vi blir kjent med.
I hvert sitt kapittel fortelles litt om livene deres og vi får sammenlignet deres historie helt fra 1700-tallet og fram til i dag.
Med så mange personer å holde styr på, er det en god hjelp med slektstreet foran i boka, her kan man slå tilbake og  se på de ulike etterkommerne etter hvert som de presenteres.
Som sagt, slaveriets sår gror aldri helt igjen, innimellom er det svært brutalt å lese, nesten ikke mulig å forestille seg hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre, men det vet vi jo er sant.
God , historisk slektsroman med et viktig budskap - vi må ikke glemme!

25.05.18 Lise



Gerdur Kristný - Hestvik

Elin er en ung kvinne , som er på vei  for å besøke sitt barndoms paradis, sommerhuset i Hestvik på Island. Dette har hun  arvet etter foreldrene sine og hun har ikke vært der på mange  år. Men hun husker lange, fine somre med fisketurer, kortspill og bare idyll.
Begge foreldrene er for lengst døde og Elin har ingen annen familie enn sønnen Dori.
 Han er 12 år og  bor vekselvis hos henne og sin far og nå skal hun ha med sønnen på weekendtur til sommerhuset. Han er skeptisk, huset er bittelite og svært enkelt, ikke har de tv, ingen internett eller andre ting en  12- åring trenger.
Kjøreturen er lang og allerede på veien aner vi en viss uro. En buss har kjørt av veien og Dori mener de bør stoppe, men Elin bare fortsetter. Langt om lenge, er de framme og installerer seg så godt de kan  i huset. På morgenen sitter en liten jente på terrassen, har hun sittet der hele natta? Og hvem er hun?
I nabohuset troner  Haukur, han var skolens største plageånd og Elin var en av ofrene hans. Nå inviterer han henne imidlertid på fest om kvelden, noe hun motstrebende takker ja til. Kvelden blir imidlertid alt annet enn lystig og da barna forsvinner, er uhyggestemingen komplett. Historien hopper litt fram og tilbake mellom fortid og nåtid, personene fremstår som underlige.
Stemningen i boka er ganske skremmende, det er en litt tung  og dyster tone i teksten.


God bok, liten og tynn, men her står nesten mer mellom linjene enn på dem og historien kryper innpå!


Lise 25.05 18





tirsdag 8. mai 2018

Graeme Macrae Burnett - Med blodig forsett



En dag i 1869 skjer noe forferdelig i den lille landsbyen Culduie i det skotske høylandet. Landsbyen er bare en håndfull hytter/hus nærmest, og i i et av dem har det vært det reneste  blodbad. En far, hans 15-årige datter og den 5 år gamle sønnen er brutalt hugget i hjel. Naboer kommer raskt til og den 17 årige gamle sønnen i nabohuset,  Roderick  Macrae tilstår umiddelbart ugjerningen og blir tatt i forvaring.

Han blir satt i fengsel i Inverness og får oppnevnt en sakfører, Mr A. Sinclair. Denne oppfordrer Roderick til å skrive ned sin egen versjon av hendelsene, det er denne historien vi får høre. Roderick forteller om seg selv og familien sin og den barske tilværelsen som sønn av en leilending  under godseierne på denne tiden. Det er kampen for tilværelsen bokstavelig talt, og for Rodelrick og familien har alt blitt  mye verre etter at moren døde i barsel for et års tid siden.



Roderick er en stille, forsiktig og oppvakt gutt, hva er det som har fått ham til å utføre denne forferdelige handlingen? Boka er genialt oppbygget – vi får først forfatterens innledning, (merk forfatterens etternavn), deretter følger vekselvis vitneutsagn under rettsaken, uttalelser fra sakkyndige og Rodericks egen beretning. Kan han reddes fra galgen?



Les og la deg rive med! Noen personer er hentet fra historien, andre fra forfatterens hode! Og Roderick?

God bok!
4.5.2018 Lise

onsdag 25. april 2018

Litterær bearbeiding av sorg


Naja Marie Aidt – Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake - Carls bok


Oversatt av Trude Marstein

Naja Marie Aidt er en dansk forfatter, og blir av mange ansett som en av Skandinavias fremste. Hun har mottatt flere priser og hennes bøker oversatt til 9 språk.

I mars 2015, mistet Aidt sønnen sin, Carl, i en ulykke. Han ble bare 25 år.

Forfatteren bruker boken, og sin spesielle skrivemåte, til å uttrykke sin sorg og smerte etter sønnens død. Hun bruker poesi, prosastykker, bruddstykker fra nåtiden, brev og sitater fra andre forfattere, og Carl s egne tekster, for å få frem sorg og sinne. Boken er rasende og sterk, den skjærer i hjertet.

Boka har en egen urscene, som går igjen i boka:

Jeg løfter glasset og skåler med min eldste sønn. I andre etasje sover den gravide kona og datteren hans. Utenfor er marsnatten kald og klar. «For livet!» sier jeg idet glassene treffer hverandre med en sprø og fin lyd. Moren min sier noe til hunden. Så ringer telefonen. Vi tar den ikke. Hvem skulle ringe så sent en lørdags kveld?

Urscenen forandrer seg litt hver gang, til vi mot slutten forstår hva som har skjedd med Carl.

Så ringer telefonen. Vi tar den ikke. Hvem skulle ringe oss så sent på en lørdagskveld? Så ringer alle telefonene våre.

Anne Mette.

mandag 16. april 2018

Spionthriller i permafrost




Ravnen: Lionel Davidson

«Den beste thrilleren som noensinne er skrevet». Phillip Pullman.




Pelikanen forlag har brettet opp ermene og sørget for å få gitt ut denne perlen av en spionroman. 23 år etter at den først ble publisert i England, under orginaltittelen «Kolymski Heights», foreligger den nå på norsk. Lionel Davidson gjorde sin debut allerede i 1960, et år før John Le Carré debuterte, og har sammen med Carré, Forsyth og andre dannet rammeverket for det som nå definerer den engelske spionroman. Davidson har dessverre ikke blitt like suksessfull utenfor England som de før nevnte forfattere, han publiserte i et bedagelig tempo, men har en høy stjerne som en forfatterens forfatter, og yter stor respekt blant sine samtidige.

«Ravnen» tar oss med på en lang reise fra Canada, via Japan til Sibir i jakten på å finne ut hva som har blitt oppdaget i permafrosten, etter 40.000 år, ved en superhemmelig russisk forskningstasjon som forsker på bakteriell krigføring og genetikk. Den er ukjent for vestlig etterretning, men en eksplosjon som blir fanget opp av overvåkningssatelitter setter historien i gang. En kryptisk beskjed har blitt sendt ut fra en av forskerne ved stasjonen, skrevet i kode på sigarettpapir, en bønn om hjelp fra vår protagonist Porter.  Vår helt er en kanadisk Inuitt, lingvist, vitenskapsmann og erfaren i villmarken, med et genis beherskelse av mange språk. Hans kulturelle stammetilhørighet og genetiske opphav er nøkkelen til å knytte kontakt med urbefolkningen i Sibir, og deretter nærme seg forskningsstasjonen. Men hvordan kommer man seg ubemerket inn i et av verdens mest lukkede områder?

Et sentralt element i romanen er nådeløs kulde, hardt vær og menneskets evne til å tilpasse seg ekstreme forhold. Forfatteren har skrudd sammen et fengslende plott som hele tiden drives videre uten å virke for søkt eller konstruert. Vi tror på helten, selv om det hele kanskje går litt vel etter den halsbrekkende planen, hvor alt må klaffe for at hans oppdrag ikke skal strande. De avsluttende kapitlene er drivende gode og forløser alt Lionel Davidson har bygget opp til de foregående 300 sidene.


Oversettelsen er gjort på utmerket måte, boken er faktisk sjeldent bra skrevet til sjangeren å være. Som en spionthriller i Russland lagt etter den kalde kalde krigen, opplever vi i denne thrilleren bokstavelig talt en iskald krig. Mye av historien foregår i islagte hav, på og inni permafrost, og hemmeligheten som finnes i på den russiske forskningsstasjonen vil gi deg gåsehud.  Denne kan derfor varmt anbefales som kjølende strandlektyre på en varm sommerdag.


Rbrndb

onsdag 21. mars 2018

Verdens poesidag: Det drømte livet.


Antonia Pozzi: Ved livets bredd (Dikt, Solum 2017).


"De som snakker til meg
vet ikke at jeg har levd et annet liv -
lik enhver som forteller
eventyr
eller hellige lignelser."


Slik åpner diktet "Det drømte livet" et av 50 dikt som nå er gjendiktet til norsk av Tommy Watz.


Du har kanskje hørt om Nordahl Griegs "De unge døde" ?
 John Keats, Percy B. Shelley, Sylvia Plath og ikke minst nyere fenomener som 27-årsklubben hvor Janis Joplin, Ian Curtis, Kurt Cobain og Amy Winehouse har sitt tvilsomme æresmedlemsskap. Det er noe som denne tiden i unge menneskers liv
Antonia Pozzi ble funnet livløs utenfor klostermurene i Chiaravalle. Bare 26 år gammel tar hun sitt eget liv, etter flere perioder med dyp depresjon. Hun har frem til det skrevet rundt 300 dikt som til da ikke har blitt publisert, me som siden har blitt stående som klassikere i moderne europeisk diktning.

Født inn i en beskyttet overklassetilværelse i Milano har Antonia alle forutsetninger for et bra liv. Hun er begavet, beveger seg i de intellektuelle sirkler, og bedriver, for overklasse kvinner, utradisjonelle sysler som avansert fjellklatring og fotografering. I bakgrunnen av hennes aktive liv ulmer derimot en ulykkelig kjærlighetshistorie, og det er nok med dette bakteppet vi best forstår hennes poesi. Flere av diktene omhandler hennes forhold til den 15 år eldre gresk- og latinlæreren Antonio Cervi, som hun forelsker seg i bare 15 år gammel. Deres forhold blir raskt fordømt av hennes foreldre, og de dyrker sin kjærlighet i hemmelighet, i smug og parker, frem til hun blir sendt bort av sine foreldre for å få slutt på forholdet. Hun gir derimot aldri opp ham, og det hele får dermed en nærmest klassisk-tragisk utgang.I etterordet finner du en kort, men flott skrevet mikrobiografi over Antonia Pozzis korte, stormfulle liv.
Jeg fikk mer ut av diktene etter å ha lest etterordet, men de står seg utmerket godt også utenfor denne konteksten. Det er flotte skildringer av både natur og indre natur i disse diktene. En uskyld som våkner, en ung kvinne som savner, i italienske fjellandskapers tåkedis. Det er vemodig vakkert. Et ungt talent, som så mange andre gjennom historien, aldri utnyttet sitt fulle potensial, som ikke kom seg over ungdommens dolomitter.




TÅKE

Dersom vi møttes i kveld
i alleen knuget av tåke
ville sølepyttene tørke inn
rundt vår varme klippe av jord:
og kinnet mitt mot klærne dine
ville være livets søte redning.
Men unge pikers glatte panner
bebreider meg min alder: et tre
er min eneste selskap i det regntunge mørket
og langsomme lys fra vogner får meg til å frykte,
frykte og påkalle døden.

27. november 1937


R.BrndB











torsdag 15. mars 2018

Margaret Atwood omskriver Shakespeare på en utmerket måte

Hekseyngel - 
      Margaret Atwood
    
      Inger Gjelsvik


Margaret Atwood: Hekseyngel. (Aschehoug 2017).


I 2016 ble en rekke forfattere invitert til å omskrive et stykke av Shakespeare i forbindelse med 400-årsmarkeringen for hans død. Margaret Atwood kvitterte med denne fabelaktige moderniseringen av «The Tempest», Stormen. Et av hans aller siste stykker. Da jeg satte i gang med denne boken var jeg ikke kjent med dette bakteppet (om jeg hadde tatt to sekunder med å lese baksideteksten…), men jeg skjønte snart at det var en direkte sammenheng mellom hovedhistorien og selve teaterstykket. Denne historien er nemlig skrudd sammen på en finurlig fengende måte:
Felix er en teaterregissør på høyden av sin karriere, men knust av sorg for tapet av sin 3 år gamle datter. Han blir uten forvarsel gitt fyken fra teaterfestivalen han i en årrekke har bygget opp. Med sine banebrytende oppsetninger av Shakespeare-stykker har han blitt en ledestjerne i teatermiljøet. Felix blir utsatt for et kupp fra en av sine betrodde assistenter, Tony. Oppslukt av sitt arbeid har han ikke sett hvordan hans kompanjong har bedrevet dobbeltspill i kulissene. 50 år gammel og med karrieren i grus forlater han kulturlivet og går i eksil i en nedkjørt hytte langt fra sitt tidligere liv. Allerede her aner man en lenke til «Stormen» hvor utgangspunktet for historien er en mann som blir satt til å drive fritt på sjøen med sin tre år gamle datter for å havne på en øde øy.
Etter 12 år øyner Felix muligheten for å ta en voldsom hevn over Tony, som nå har klatret seg opp i politikkens maktborg. Felix har tatt seg jobb som teaterinstruktør ved et fengsel, og setter opp Shakespeare-stykker innenfor murene, kun med innsatte som skuespillere og publikum. De positive resultatene på de innsatte vekker oppsikt utenfor fengselet og tiltrekker seg etter hvert ministre og politikeres oppmerksomhet. Da Felix får høre at hans nemesis Tony har ønske om å se hans pågående stykke, Stormen, ser han muligheten til selv å lage en storm, og ta en spektakulær hevn over sin rival.
Denne boken er et et heksehyl av en bok! Måten Atwood setter plottet inn i nåtid, og vever teaterstykkets karakterer sammen med romanens hovedkarakterer er fabelaktig. Atwoods bøker, alltid meget lesverdige, er ofte av en mer dystopisk art. Denne derimot, er en real Shakespeare-fest. Du kommer nok til å få lyst på en tur til teatret neste gang Stormen settes opp om du leser denne.  
Du er herved advart.
R.BrndB

mandag 12. mars 2018


Minnebøker 1975 / 2017.


 

Joe Brainard: Jeg Husker (Flamme forlag)

Joakim Kjørsvik: Folk jeg husker (Kolon forlag)


 
Mot slutten av 2017 kom det ut to bøker som tydelig står i dialog med hverandre, selv om de har 42 år mellom seg (selv om det ikke nødvendigvis er bevisst i 2017-utgivelsen). Joe Brainards «Jeg husker» ble utgitt i 1975 og har siden opparbeidet seg kultklassikerstatus. Joe Brainard var en del av den nye kunstscenen i New York på slutten av 60-tallet. Han jobbet innenfor mange disipliner, «Jeg husker» er hans eneste litterære utgivelse. Boken er bygget opp av korte observasjoner, de fleste bare en eller to linjer lange. Alle setningene starter med «jeg husker». Rekkefølgen av erindringene virker ofte tilfeldig, slik minner ofte kan dukke frem i bevisstheten når tankene får flyte fritt. Mange av minnene handler om tiden Brainard vokste opp,  på 50-tallet, mens andre er personlige. Dette gir boken en rytmisk framdrift med minnefragmenter som etter hvert gir oss bildet av forfatteren, miljøet, og hans oppvekst. I bruddstykker, porsjonert gjennom boken, ser vi en ung manns erkjennelse av å være «skeiv», og hans opplevelser fra New Yorks 60-tall. Mange av setningene navngir personer som var en del av populærkulturen på denne tiden, og er kanskje ikke fenomener som automatisk resonnerer med norsk kultur, noen  som har hørt om Dorothy Kilgalen? Dette kommer heldigvis ikke i veien for leseopplevelsen.  «Jeg husker» er kanskje en tidlig forløper til den virkelighetslitteraturen som samtidsforfattere som Knausgård, Hiorth og Espedal har vært eksponenter for i Norge de seneste år. Boken er også en lek med et formspråk som nærmer seg lyrikkens bruk av luft og rytme.



Joakim Kjørsviks samling av fortellinger i «Folk jeg husker» er bygget opp med samme utgangspunkt. «Jeg husker» er starten på hver nye historie, som har fått kapittelnavn etter personen som blir husket. Fortellingene kan leses som ultrakorte noveller (den korteste er kun én linje lang), en minnetavle over mennesker som har hatt innflytelse, om enn flyktig, på fortellerens liv. Vi møter barndomskompiser, tidligere kjærester, familiemedlemmer og perifere personer fra korte, helt tilfeldige møter. Minnene om disse personene fungerer som fragmenter som gir oss bildet av fortellerens liv. I en sentral setning i boken spør han hvor mange av de han husker, som har glemt ham. Kurt Vonnegut sa en gang at enhver setning i en fortelling skulle bygge karakter eller drive fortellingen videre. Denne læresetningen ser ut til å passe her. Fortellingene er effektivt fortalt, her finnes ingen overflødige setninger (i motsetningen til denne bokomtalen), og ofte brutalt ærlige. Dette er er en av bokåret tjuesyttens virkelige godbiter, og fortjener flere lesere. Du fortjener å lese denne.
R.BrndB