onsdag 30. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 2: Heftig & begeistret (2001)


De beste dokumentarfilmene vokser gjerne organisk ut fra det som blir filmet, og en skal lete lenge etter et bedre eksempel på dette enn Knut Erik Jensens skildring av et slitesterkt mannskor. Heftig & begeistret er blitt sammenlignet med Wim Wenders’ Buena Vista Social Club som kom kun et par år før denne. Det er åpenbare likheter mellom de to dokumentarene: begge tar for seg i utgangspunktet underkjente grupperinger av amatørmusikere og gir hvert individ mulighet til å fortelle om seg selv med egne ord. Omgivelsene kunne på den annen side knapt ha vært mer forskjellige; Wenders’ persongalleri befinner seg i de varme, tette og trafikerte gatene i Cuba mens Jensens mannskap har slått rot i det kalde, forblåste og personknappe Berlevåg.

Det musikk -og sangtekniske er kun et forbigående tema i Jensens film; hovedfokuset er på livet og historien til de individuelle medlemmene – presentert av dem selv, på klingende finnmarksdialekt, gjerne i naturlige omgivelser som hjemme ved middagsbordet, i kirken under morgenforberedelsene, eller i fangsten ute på fiskebåten - og på samholdet dem imellom når de er på korøvelse, eller for den saks skyld på turné i Murmansk (til sammenligning: i Buena Vista… drog medlemmene på turné til USA). Ikke at alt er ren hygge hele tiden; under bussturen over grensen til Russland oppstår en svært opphetet situasjon hvor det krangles om hvorvidt det tidligere Sovjetunionens forfall av natur kan rettferdiggjøres på grunnlag av historiske og politiske omstendigheter, eller om det trøstesløse landskapet utelukkende er et beklagelig syn (i hvert fall i forhold til de frodige åsene i Nord-Norge).

Filmen har hyppige innslag av a cappella vokalfremføringer, hvor koret har blitt plassert et eller annet sted ute i friluft; under sluttnummeret er sangerne bokstavelig talt så værbitte at isen har fryst til på ansiktene deres. Skjønt man således kan få inntrykk av at Berlevåg ikke er et sted for alle, har samtlige intervjuobjekter en positiv holdning til sin dont og implisitt til sin boplass, og koret fremstår som et samlingspunkt som gir deres hverdag mening og innhold. Om det enkelte medlem er kommunist, agnostiker eller eks-narkoman betyr dette intet når de står på podiet og synger Kom til den hvitmalte kirke eller De nære ting, dialektene nå forent i et tilpasset bokmål. Ei heller for seeren når ulende vind gir vei til den de lyse og mørke stemmene i harmonisk symbiose fra et samlet mannskor.

Heftig & begeistret ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

tirsdag 29. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 1: Det som en gang var (2016)

Patrik Syversen, internasjonalt mest kjent for grøsserne Prowl og Rovdyr, lagde i 2016 dette intime dramaet, om to unge voksne damer og relasjonen dem imellom; på overflaten er de «perlevenner» med en tilknytning som går langt tilbake – men under dette er det åpenbart at den ene har mer behov enn den andre for å være sammen, og den andre et behov for tidvis å slippe unna for å kunne puste ut litt alene – få begynt å skrive bacheloroppgaven sin, for eksempel, og ikke drikke piña coladas fra morgen til kveld.

Filmen beveger seg i en organisk flyt og involverer kun fire karakterer (med mindre man teller med et par andre som vi kun hører stemmene til – deriblant en taxisjåfør som åpenbart kun svarer pliktskyldigst på sin ene småfulle passasjers godlynte, men intimiderende babling) – de to vennene, Marte og Silje, og et par unge menn. Den første av disse er Siljes ekskjæreste Tobias, som opptrer i kun én scene hvor han henter noen personlige ting i hennes leilighet. Der dette kunne ha blitt anklagende og melodramatisk viser det seg at stemningen mellom disse to kun er jovial og ikke bitter som det gjerne kunne ha vært i en historie om et samlivsbrudd.

Den andre unge mannen er Benjamin som de to damene møter på byen og tar med hjem til Marte. I likhet med Tobias får han får en god tone med Silje, uten at det bikker over i det romantiske; men selv dette er et problem for bestevenninnen. Skjønt mennene vi møter i filmen i utgangspunktet er helt «kule» og ikke noe Silje behøver å «reddes» fra, bidrar selv den avslappede oppmerksomheten de får fra Silje til at Marte i det ene øyeblikket ler og spøker, i det andre blir streng, tverr og rett ut uproporsjonalt sur. Det er kanskje hun som er den egentlig kompliserte og «vrange» relasjonen til Silje, men dette sitter også langt inne for den ettergivende sistnevnte å innrømme fordi samholdet til Marte nettopp er så tett. Det er eksponeringen av denne tvetydige relasjonen – like mye gjennom tull og tøys som gjennom store og alvorlige ord – som gjør dette til en interessant og til slutt vemodig film.

Det er neppe tilfeldig at aktørenes fornavn også er navnene til deres karakterer; dette er en film som tar sikte på å være «nær virkeligheten»; den er hverdagslig og autentisk nedpå både i kameraføring og skuespill, uten stor ytre dramatikk.

For dere av kommunens innbyggere velger jeg å avslutte med å sitere en av Benjamins «freestyle» rim, som både refererer til byen vår og som er et godt eksempel på den improvisatoriske skuespillerstilen (advarsel: på trykk fremstår dette veldig rart, så det beste er om dere ser filmen):

«Jeg leste en bok, føler meg ganske klok. Ble ganske smart. Nå drar jeg snart. Hæ – kødda! Jeg kommer ikke til å stikke fra dere før dere har invitert noen flere. Inviter noen flere! Inviter noen flere! Blir det noe party her eller er det bare oss? Jeg… vi… skal vi dra til Moss? Må vi dra og slåss?»

Det som en gang var nyter du på knapt en time og tyve minutter ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.