torsdag 30. april 2020

Anders de la Motte: Våroffer (Aschehoug 2020)


Våroffer er den siste boka i de la Motts serie "årtidskvartetten". Tidligere har han gitt ut Sensommer, Høstdåd og Vinterild. Bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre, men alle foregår på fiktive steder i Skåne, og er inspirert av forfatterens egen oppvekst i samme område. Felles for alle bøkene er også at handlingen foregår delvis i nåtid og delvis på 80-tallet. Bokelund slott i Skåne står sentralt i handlingen. Slottet eies nå av en stiftelse, men pusses nå opp og skal brukes til restaurant og overnatting. Ekteparet Thea og Daniel flytter inn i kuskehuset og det er Daniel som skal drive restauranten og Thea har fått jobben som distriktslege.
Tre jenter har i århundrenes løp dødd i slottsskogen, og den tredje var Elita Svart, som ble drept under en hedensk seremoni på Valborgsmessen i 1986. Sagnet forteller om Bladmannen som rir på spøkelseshest i slottsskogen. Historien om Elita vekker nysgjerrighet hos Thea, og hun oppdager snart at det er mye som ikke stemmer. Her er det spøkelser og spenning, og vi finner også snart ut at Thea også har skjeletter i skapet.
Boken er virkelig velskrevet og er bygd opp som et puslespill, med mange brikker. Forfatteren leker katt og mus med leserne, og hver gang vi tror vi vet hvem morderen er, så skjer det en ny vri. Jeg likte alle bøkene, men holder en ekstra knapp på Våroffer. Jeg ble virkelig dratt inn i historien om den vakre og mystiske Elita Svart
A.M

FilmBIB # 5: Way North - Five Norwegian artists



Dokumentaren «Blikkfang Norge» (som er den oversatte tittelen; selve filmen er på engelsk selv om alle de portretterte er norske) tar for seg fem kunstnere, hver operative innenfor hvert sitt felt: arkitektur, komposisjon, dramatikk, maling og lyrikk. Der turnéskildringen «Trubadur», hvor regissør Unni Straume tok for seg visekunstner Jan Eggum, hadde et relativt hipt blikk og var nokså blottet for natur, er skog og fjell meget fremtredende elementer i «Way North», gjerne som bakgrunnsbilder til musikk eller til voice-over-refleksjoner omkring livet og erkjennelsen. Det er fint å få et innblikk i bredden av (ensomme) utøvere og deres uttrykksformer – enten det er det visuelle, det språklige eller det musikalske som er i fokus. Likevel blir det fort ganske abstrakt – hva man kan kalle «universelle» betraktninger - og velkomne er derfor innslagene som formidler den absurd-humoristiske, men mer håndgripelige, tonen til Cecilie Løveid eller de fascinerende fargesprakende kosmosklattene til Frans Widerberg.

Det er spesielt ett øyeblikk som peker seg ut: et undervinklet bilde av en fjellskråning hvor en haug med steiner plutselig ruller nedover, satt til Arne Nordheims urovekkende, atonale musikk. Effekten er dramatisk og overveldende, og assosiasjoner blir vekket til både Stanley Kubricks «The Shining» (hvor en heis åpner seg og masse blod fosser ut i hotellgangen, noe som skaper en lignende stemning av det overnaturlige og det kjølig invaderende) og til den senere Disney-tegnefilmen «The Lion King», hvor en haug med gnu raser nedover det som også er en fjellskråning.

I dag er fire av de fem kunstnerne døde, men de lever videre i sine verker. Lurte du for eksempel på hvem som er mannen bak dekorasjonene på den gedigne keramiske krukken nede i underetasjen på Møllebyen hvor Moss bibliotek holder til? Jo da, det er Widerberg, det!

Se denne og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

fredag 17. april 2020

FilmBIB # 3: Hvilken vei skal du? (1984)


Tittelen på filmen er beskrivende: seeren vet ikke helt i hvilken retning hovedpersonen har tenkt seg; han vandrer rundt, sykler rundt, og har en affære med en kvinne han blir sammen med. Noe av filmens problem er også at den er litt vag; for eksempel blir det overraskende brått en sur tone mellom mannen og kvinnen, der de ender med å sitte snurt overfor hverandre på en kafé. Men ikke desto mindre har filmen flere småartige hverdagsøyeblikk, som når mannen verbalt snubler seg gjennom den første stevnemøteinvitasjonen på telefon, eller når han misbilliger kvinnens valg av frokostblanding under handleturen.

René Bjerke laget to år tidligere kortdokumentaren «Palassteatret» (også på FilmBib). «Hvilken vei skal du?» er en tonalt sett mer enhetlig film hvis stemningsleie minner litt om den intime og poetiske stilen i Philippe Garrels «L’enfant secret», også skutt i stemningsfullt sort-hvitt. Fotografen til Bjerkes film er den senere så distingverte Svein Krøvel, som også har stått for foto i spillefilmer som «I ungdommens makt», «X», «Stella Polaris» og – kanskje mest kjent – publikumssuksessen «Elling». Fotoet, inkludert et knippe elegante kamerakjøringer inn mot og ut fra motiver, er således et av filmens store styrker.

Se den og flere andre filmer ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

onsdag 15. april 2020

FilmBIB # 2: Palassteatret (1982)


Utgangspunktet for René Bjerkes korte film er at sentrumskinoen Palassteatret (jamfør tittelen) skal rives etter lang og tro tjeneste, og at filmskaperen vil formidle noe fra endetiden. Vi får tidlig et forsøksvist intervju av en billettsalgsdame, som er så mislykket at de gjentatte forsøkene i sin endelige innlemmelse i filmen kan leses som et bevisst rølpete grep; til gjengjeld er intervjuet med «stemmen fra Paris» - kommentator av mange fordums filmaviser – både stramt og matnyttig.

Filmen er en merkelig kompott av stilarter. Foruten nevnte intervjuer, samt ett med en noe blyg kinomaskinist, og noen stemningsbilder fra billettkøen og en forestilling den aller siste kvelden, får vi noen nærmest modernistiske bilder fra innsiden av en tømt sal, og diverse innklipp av gamle filmaviser pent plantet utover. Mot slutten av filmen blir tonen mer aggressiv og filmavisene kryssklippes med bilder fra selve kinoen idet den rives. Det er ikke umulig at Bjerke har latt seg inspirere av den eksperimentelle sovjetiske dokumentarfilmskaperen Dziga Vertov og referanseverket «Mannen med filmkameraet» i 1929. Det er i alle fall ganske sikkert at destruksjonsbildene ikke har ambisjoner om å gjøre «Palassteatret» til en ny sommer-blockbuster.

Se den og flere andre filmer - med eller uten popcorn - ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

onsdag 8. april 2020

FilmBIB # 1: Trubadur (1978)



Vi følger den unge visesangeren Jan Eggum (senest i år sett på melkekartongen som tegneseriefiguren Jan Elgum i anledning Tine Meieriers årlige påskekrim) på turné via Hurtigruten fra Bergen og nordover mot Volda, hvor han holder konsert. I løpet av filmens drøye tjue minutter er det ikke rare greienet vi får vite om Eggum – som stort sett beveger seg stille og alene bortover en vei eller sittende i et togsete – men myten om at han ikke liker å reise blir i alle fall verbalt punktert i en av filmens få faktiske dialoger (skjønt fly holder han seg unna, og helst også hoteller). Vi får også være flue på veggen til noen musikalske fremførelser, deriblant starten av den live urpremieren på «Masken», som så klippes til studioinnspillingen av samme låt.

Regissør Unni Straume skulle senere stå for den glimrende og uttrykksfulle filmatiseringen av Strindbergs «Ett drömspel» i 1994; her er hun fortsatt i utprøvingsmodus. Filmen gir et sjarmerende blikk på norsk kollektivtransport og konsertkultur på slutten av ’70-tallet. Vi får til og med skimte (så vidt) noen som danser til den tidens disco-hit «Yes sir I can boogie» med Baccara, som for på bittersøtt vis å påpeke at den svært nedstrippede akustikkestetikken til Eggum og hans maker på den tiden (Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, etc.) er langt fra å nå den samme kommersielle appellen.

Dette er per nå den eldste filmen tilgjengelig på den gratis strømmetjenesten FilmBib, som kan by på et vesentlig utvalg norsk kort -og dokumentarfilm. Se «Trubadur» og flere andre ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

Virginie Despentes: Vernon Subutex bind. 3


Virginie Despentes trilogi er nå i sin helhet tilgjengelig på norsk, og jeg vil nok en gang komme med mine varmeste anbefalinger til denne fantastiske fortellingen. Samtidig skal jeg ikke røpe for mye av selve handlingen Det handler om den tidligere platebutikkeieren, som etter en heisatur ned til samfunnets bunnnivå, reiser seg og bringer håp og samhold for en gruppe mennesker, i et Frankrike som gjennomgår store samfunnsendringer. Bøkene er fylt med et rikt persongalleri som effektivt brukes som et vindu inn i forskjellige strømninger i dagens Frankrike. Despentes skildrer disse personene med et godt blikk. Der bind to inneholdt mange (nødvendige) transportetapper i historien, og noen ganger nesten ble en feelgood-roman, tar bind tre nakkegrep og trekker oss ned i et mørkere Frankrike, hvor sosial uro og terroraksjonene mot Charlie Hebdo og Bataclan er sentrale elementer. Samtidig løftes historien opp til et høyere nivå. Hun holder opp kunsten, ikke minst musikk, som en sterk samlende kraft. Hun stiller samtidig mange spørsmål.  Hvilken vei går Frankrikes samfunn, om dagens retning opprettholdes?  Hvilke hendelser legger grunnen for sekter, verdensreligioner og massebevegelser?
R.B

tirsdag 7. april 2020

FILMOMTALE: Mean streets (1973)


Med Francis Ford Coppolas «The Godfather» i 1972 hadde organisert kriminalitet på film fått et referanseverk som slo både publikum og kritikere målløse av begeistring, og som fortsetter å stå i toppsjiktet på listene over tidenes beste filmer, med sin episke fortelling om dominansen og fallet til patriarken i Corleone-familien. Martin Scorseses «Mean streets» som kom året etter kan sies å være den rufsete antitesen til gudfarens adelskap. Vi følger italiensk-amerikanske Charlie, som forsøker å ta ansvar for sitt eget liv; han får arbeid gjennom sin lyssky onkel, men prøver også å forsvare sin rastløse kamerat Johnny Boy som er i konstante gjeldsproblemer; som om ikke dette var nok har Charlie en romantisk affære gående med Johnnys kusine Teresa, som ønsker å flytte fra moren og til sitt eget sted – gjerne med Charlie på lasset, skjønt han er mer motvillig. I tillegg ser vi at Charlie ikke kjøper helt bønn- og tilgivelsespolitikken som den katolske kirken driver med. Han er med andre ord i en slags overgangsfase i livet.

Filmen har sin høvelige andel av kjekling og knuffing – noe som oppstår lett i den maskuline settingen vi får bivåne, hvor det ikke er verre (eller bedre) enn at man kan bestikke unna politiet med noen grunker hvis litt bråk skulle oppstå på utestedet du driver. Men tross et par scener som også er virkelig brutale er dette også en morsom film - eksempelvis i scenen hvor Charlie og Johnny Boy diskuterer hvorvidt sistnevnte faktisk betalte det siste avdraget på gjelden sin, og Charlie må gå inn i detalj når det oppstår tvil om hvilken tirsdag han mente – i forrige uke, ikke uken før der igjen.

Slike semantiske misforståelser gjør at filmen føles autentisk. Noe annet som bidrar til den naturlige flyten er skuespillerprestasjonene, hvor spesielt Robert DeNiro utmerker seg i en av hans karrieres tidligere roller. Han har sjeldent vært mer energisk og skøyeraktig enn her – en kontrast til den knappe og introverte karen vi ser i Scorseses siste skildring over mafiosoens verden – Netflix-produksjonen «The Irishman».

Martin Scorsese er med rette anerkjent for sine skildringer av maskulinitet og mafiavirksomhet.  «Mean streets» hører til selve begynnelsen av hans kunstneriske identitet. Det er en jordnær fortelling, uten at det hindrer regissøren i både å plassere og benytte kameraet på elegante måter. Spiren til henholdsvis den lugubre estetikken i «Taxi driver» samt det voldspregede miljøet sammen med bruken av popsanger på lydsporet i «GoodFellas», kan spores tilbake til «Mean streets», som altså en strålende film i egen rett.

K.T.

Eric Vuillard: Dagsordenen

20. februar 1933 stilte 24 fremstående ledere av tysk næringsliv i Riksdagsbygningen for et hemmelig møte med Herman Göring og Adolf Hitler. I løpet av dette skjebnesvangre møtet legges fundamentet for grusomhetene som vi alle kjenner historien til. 24 regnemaskiner ved helvetes porter. Navnet på de 24 mennene er for oss ukjente, men bedriftene som jobbet tett med nazistene og velvillig brukte fanger fra konsentrasjonsleire som billig arbeidskraft er fortsatt blant oss i dag. BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianz, Telefunken og mange flere. Som Vuillard skriver: " De er her rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre[...] De pleier oss, kler oss, transporterer oss rundt i verden, vugger oss i søvn."

Eric Vuillard har skrevet en viktig bok som i satirisk stil forteller historien om hvordan menneskelige faktorer er i samspill når en totalitær stat tar form og en storkrig er i emning. Ingen av de portretterte personene kan ha vært uvitende om nazistenes brutalitet, men makt , stolthet, feighet og personlig vinning gjør at menn ser gjennom fingrene og lar det uhyrlige skje.

R.B