tirsdag 29. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 1: Det som en gang var (2016)

Patrik Syversen, internasjonalt mest kjent for grøsserne Prowl og Rovdyr, lagde i 2016 dette intime dramaet, om to unge voksne damer og relasjonen dem imellom; på overflaten er de «perlevenner» med en tilknytning som går langt tilbake – men under dette er det åpenbart at den ene har mer behov enn den andre for å være sammen, og den andre et behov for tidvis å slippe unna for å kunne puste ut litt alene – få begynt å skrive bacheloroppgaven sin, for eksempel, og ikke drikke piña coladas fra morgen til kveld.

Filmen beveger seg i en organisk flyt og involverer kun fire karakterer (med mindre man teller med et par andre som vi kun hører stemmene til – deriblant en taxisjåfør som åpenbart kun svarer pliktskyldigst på sin ene småfulle passasjers godlynte, men intimiderende babling) – de to vennene, Marte og Silje, og et par unge menn. Den første av disse er Siljes ekskjæreste Tobias, som opptrer i kun én scene hvor han henter noen personlige ting i hennes leilighet. Der dette kunne ha blitt anklagende og melodramatisk viser det seg at stemningen mellom disse to kun er jovial og ikke bitter som det gjerne kunne ha vært i en historie om et samlivsbrudd.

Den andre unge mannen er Benjamin som de to damene møter på byen og tar med hjem til Marte. I likhet med Tobias får han får en god tone med Silje, uten at det bikker over i det romantiske; men selv dette er et problem for bestevenninnen. Skjønt mennene vi møter i filmen i utgangspunktet er helt «kule» og ikke noe Silje behøver å «reddes» fra, bidrar selv den avslappede oppmerksomheten de får fra Silje til at Marte i det ene øyeblikket ler og spøker, i det andre blir streng, tverr og rett ut uproporsjonalt sur. Det er kanskje hun som er den egentlig kompliserte og «vrange» relasjonen til Silje, men dette sitter også langt inne for den ettergivende sistnevnte å innrømme fordi samholdet til Marte nettopp er så tett. Det er eksponeringen av denne tvetydige relasjonen – like mye gjennom tull og tøys som gjennom store og alvorlige ord – som gjør dette til en interessant og til slutt vemodig film.

Det er neppe tilfeldig at aktørenes fornavn også er navnene til deres karakterer; dette er en film som tar sikte på å være «nær virkeligheten»; den er hverdagslig og autentisk nedpå både i kameraføring og skuespill, uten stor ytre dramatikk.

For dere av kommunens innbyggere velger jeg å avslutte med å sitere en av Benjamins «freestyle» rim, som både refererer til byen vår og som er et godt eksempel på den improvisatoriske skuespillerstilen (advarsel: på trykk fremstår dette veldig rart, så det beste er om dere ser filmen):

«Jeg leste en bok, føler meg ganske klok. Ble ganske smart. Nå drar jeg snart. Hæ – kødda! Jeg kommer ikke til å stikke fra dere før dere har invitert noen flere. Inviter noen flere! Inviter noen flere! Blir det noe party her eller er det bare oss? Jeg… vi… skal vi dra til Moss? Må vi dra og slåss?»

Det som en gang var nyter du på knapt en time og tyve minutter ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.