onsdag 13. juli 2011

Graverens datter

Det er noen ganger hvor man ikke bare nyter boken, men man nyter også tanken på at boken er tykk og vil vare lenge. Graverens datter av Joyce Carol Oates er en slik bok, som jeg har lest nå i sommer. Og ikke vet jeg om det er forfatterens gode språk som gjør utslaget, eller om det er handlingen i seg selv som fenger, antagelig begge deler, men Graverens datter gav meg i alle fall det jeg vil kalle en deilig – og uforglemmelig – leseropplevelse.

Forfatteren er Joyce Carol Oates, amerikansk, og en kjent forfatter for en del lesere, vil jeg tro. Den samme forfatteren har også skrevet Blond som kom for noen år siden, som handlet om Marilyn Monroe, og som også hadde dette suget som gjør at man bare leser og leser …

Handlingen i Graverens datter er lagt til etterkrigstidens Amerika, og vi følger den unge jødisk kvinnen Rebecca Schwartz, fra hun er født og faktisk gjennom hele hennes voksne liv. Men det er hennes barndom, oppvekst og unge år som vies størst oppmerksomhet. Og barndommen er bare tragisk. Hennes foreldre flyktet fra nazi-Tyskland rette før utbruddet av verdenskrigen, og faren – som tidligere hadde gode og vel ansette jobber, tar seg jobb som graver på en kirkegård i staten New York. Han utvikles til å bli en familietyrann, en tragisk skikkelse, og familien lider under hans sinne, men også under fattigdom og skam. Spesielt denne delen av boka er trist lesing, men boka som helhet forteller ikke bare om tragediene, men det er håpet og de mulighetene som livet tross alt byr på, og ikke minst livskraften til hovedpersonen som bærer historien.

Boka anbefales varmt til deg som elsker de lange og gode historiene!

BLA

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar