onsdag 21. mars 2018

Verdens poesidag: Det drømte livet.


Antonia Pozzi: Ved livets bredd (Dikt, Solum 2017).


"De som snakker til meg
vet ikke at jeg har levd et annet liv -
lik enhver som forteller
eventyr
eller hellige lignelser."


Slik åpner diktet "Det drømte livet" et av 50 dikt som nå er gjendiktet til norsk av Tommy Watz.


Du har kanskje hørt om Nordahl Griegs "De unge døde" ?
 John Keats, Percy B. Shelley, Sylvia Plath og ikke minst nyere fenomener som 27-årsklubben hvor Janis Joplin, Ian Curtis, Kurt Cobain og Amy Winehouse har sitt tvilsomme æresmedlemsskap. Det er noe som denne tiden i unge menneskers liv
Antonia Pozzi ble funnet livløs utenfor klostermurene i Chiaravalle. Bare 26 år gammel tar hun sitt eget liv, etter flere perioder med dyp depresjon. Hun har frem til det skrevet rundt 300 dikt som til da ikke har blitt publisert, me som siden har blitt stående som klassikere i moderne europeisk diktning.

Født inn i en beskyttet overklassetilværelse i Milano har Antonia alle forutsetninger for et bra liv. Hun er begavet, beveger seg i de intellektuelle sirkler, og bedriver, for overklasse kvinner, utradisjonelle sysler som avansert fjellklatring og fotografering. I bakgrunnen av hennes aktive liv ulmer derimot en ulykkelig kjærlighetshistorie, og det er nok med dette bakteppet vi best forstår hennes poesi. Flere av diktene omhandler hennes forhold til den 15 år eldre gresk- og latinlæreren Antonio Cervi, som hun forelsker seg i bare 15 år gammel. Deres forhold blir raskt fordømt av hennes foreldre, og de dyrker sin kjærlighet i hemmelighet, i smug og parker, frem til hun blir sendt bort av sine foreldre for å få slutt på forholdet. Hun gir derimot aldri opp ham, og det hele får dermed en nærmest klassisk-tragisk utgang.I etterordet finner du en kort, men flott skrevet mikrobiografi over Antonia Pozzis korte, stormfulle liv.
Jeg fikk mer ut av diktene etter å ha lest etterordet, men de står seg utmerket godt også utenfor denne konteksten. Det er flotte skildringer av både natur og indre natur i disse diktene. En uskyld som våkner, en ung kvinne som savner, i italienske fjellandskapers tåkedis. Det er vemodig vakkert. Et ungt talent, som så mange andre gjennom historien, aldri utnyttet sitt fulle potensial, som ikke kom seg over ungdommens dolomitter.




TÅKE

Dersom vi møttes i kveld
i alleen knuget av tåke
ville sølepyttene tørke inn
rundt vår varme klippe av jord:
og kinnet mitt mot klærne dine
ville være livets søte redning.
Men unge pikers glatte panner
bebreider meg min alder: et tre
er min eneste selskap i det regntunge mørket
og langsomme lys fra vogner får meg til å frykte,
frykte og påkalle døden.

27. november 1937


R.BrndB











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar