fredag 12. mars 2021

FilmBIB # 8: Epletreet (1989)


Med dagens skinnende, nyanserte overflater, smakfulle skyggelegging, naturalistiske ansiktsuttrykk og jevne bevegelser kan man lett konkludere med at animasjonsfilmen har gått i en udelt positiv retning. Når dataanimasjon (CGI) for alvor gjorde sitt kommersielle inntog med Toy story i 1995 var dette en spennende, ny visjon som stod i konsistent samsvar med historiens tematikk om levendegjorte dukker. Det har senere kommet mange gode og vakre CGI-produksjoner, men også et generelt inntrykk av at den datagenererte estetikken for lengst har blitt samlebåndspreget og normalisert.

Det er desto mer forfriskende å gå tilbake til en helt enkel, håndtegnet og rufsete liten tegnefilm som «Epletreet» - et familieprosjekt hvor to generasjoner har samarbeidet, vel å merke med støtte i baken fra Nordnorsk Filmsenter. Historien er hverdagslig nok: Lille Lise opplever å se treet i hagen gradvis fylles opp med epler. Hun fristes til å spise eplekart og blir dårlig, men frisk nok i tide for å få være med å renske treet for friske epler sammen med mor og far. Når Lise senere oppdager et eple de glemte å plukke fra treet blir hun dumdristig og faller til bakken fra en høy gren så hun oppnår hjernerystelse, kjøres til legen og må holde sengen. Men samtidig begynner snøen å komme og hun begynner å glede seg til den forestående julen.

På lydsporet får vi 6 år gamle Magnus Eide som i god gammel prosaisk tredjeperson gir oss den tilstrekkelige informasjonen i tandem med bildene. Stemmen til guttungen går nærmest går i ett, men med en så likefrem entusiasme at man ikke kan unngå å bli sjarmert. Samtidig er tegningene av 6 år gamle Katrine Eide (men satt sammen som en kontinuerlig animasjon av faren Knut) uvørne som barnetegninger flest, men likevel imponerende forfriskende og livaktige – og til enhver tid forståelige, især når bakgrunnen som regel er hvit og klar.

Dette kan høres i overkant insisterende og basalt ut, men inntrykket er at det ikke skal så mye mer til enn kreativitet og pågangsvilje for at en ekte tegnefilm skal kunne se dagens lys. Kanskje du selv har en morsom idé på lur?

Denne og flere andre filmer kan du se ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

torsdag 11. mars 2021

FilmBIB # 7: Hva skal vi gjøre med lille Jill? (1987)


En liten jente sitter i en svær lenestol og drømmer seg bort og av gårde. Som Alice i Lewis Carrolls Gjennom speilet, eller de fire barna i den første Narnia-boken til C.S. Lewis, blir interiør og veggpryd brukt som en portal inn i en parallellverden med et mer eller mindre fantastisk utgangspunkt. Her er det lille Jill som utforsker byen og et kunstmuseum hvor malerier og skulpturer kommer til live og hjelper henne etappevis på veien, i samme stil som i de klassiske Askeladd-eventyrene. De voksne seerne vil også kunne godte seg over hvordan seriøs kunst blir parodiert og «ufarliggjort» underveis.

Det er lille Jills foreldre som siteres i tittelen til Kim Aunes tegnefilm. I sitt velmenende, men osende oppgitte og kreativt stagnerte perspektiv konkluderer de med at hun kun kaster bort dagens timer på å henge apatisk i stuen. Uten så mye som å gidde å gå bort og snakke med datteren sin henger de opp et bilde på veggen og slår seg til ro med at det burde være nok for å live opp Jills hverdag. På slutten av filmen - i den tro på at Jill fortsatt sitter i den enorme lenestolen og driver dank - kommer de tilbake til døråpningen og gjentar sitt kjedsommelige poeng, når datteren for lengst har ridd av sted med sin nye venninne i maleriets fargerike verden.

I en helt annen grad enn i Aunes «En mørkredd historie» er dette en tegnefilm med bevisst enkle, naive streker og tidvis rene flater, sannsynligvis prisgitt det faktum at den er basert på et tidligere utgitt verk – en bildebok av prisbelønte Fam Ekman. Gjennom den animerte uttrykksformens muligheter blir historien ikke desto mindre – og med stort overskudd – benyttet til å lede seeren inn i Jills indre univers (og også til å forsterke avstanden mellom bortgjemte Jill i forgrunnen og mor og far i døråpningen, tilsynelatende milevis lenger bak). Der scenene fra den sterile stuen også er sparsom og i gråtoner blir det – som i den klassiske barnefilmen The wizard of Oz - farger så snart Jill beveger seg inn i fantasiens verden.

Den liflige og melodiske musikken som tonelegger filmen bærer umiskjennelig preg av komponist Åge Aleksandersen sin ikoniske trønderrock, men gir også et rytmisk driv til denne lekne oppdagelsesferden.

Denne og flere andre filmer kan du se ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.