torsdag 26. mars 2020
Min søster er seriemorder Oyinkan Braithwaite
Den nigerianske debutanten, Oyinkan Braithwaite har fått masse positiv oppmerksomhet med denne fandenivoldske spenningsromanen. Dette er en utradisjonell krim, men et kjapt språk og en makaber humor.Korede og Ayoola er to umake søstre fra den øvre middelklassen i Nigeria hovedstad, Lagos. De bor med sin mor i et stort flott hus. Faren døde for over 10 år siden. Han tjente seg rik på å selge brukte biler, som nye, og tjente seg rik på dette.Korede er oversykepleier, ikke spesielt vakker, men hun vet alt som vaskemidler. Flaks for Ayoola, som når har drept sin tredje kjæreste, og trenger søsteren til og vaske bort alt blodet. Korede følger ansvar for sin vakre, men bortskjemte søster, og vasker igjen bort alle spor.Så mens søsteren ligger hjemme i rosa blonde-BH og skrive på Instagram, jobber Korde på sykehuset, og betror seg til en pasient i koma. Hun kan ikke betro seg til den unge legen, Dr. Tade, som hun har et godt øye til. Men en dag kommer vakre Ayoola på besøk på sykehuset og begynner å flørte med Dr. Tade.I denne boken vet vil allerede hvem som er morderen, så spenningen dreier seg snarere om når Ayoola skal drepe neste gang. I tillegg til den makabre humoren, skildrer boken også det sterke avhengighetsforholdet som er mellom søstrene. Anbefales til alle. Gøy med en krimforfatter fra Nigeria som gir oss et innblikk i et korrupt Nigeria.AM
onsdag 25. mars 2020
Stefan Zweig: Sjakknovelle (Skald 2019)
Stefan Zweig var en østerriksk forfatter tilhørende den jødiske middelklassen. Han var en av sin tids mest oversatte forfattere da han i 1942, sammen med sin kone, valgte å avslutte sitt liv. De flyktet fra Nazistenes forfølgelse av jøder, og etter mange år i London endte de opp i bydelen Petropolis i Rio de Janeiro, Brasil.
Etter ham lå to manuskript; "Verden av i går" og "Sjakknovelle", som har gitt tittel til denne novellesamlingen utgitt . I denne samlingen tegner Zweig et levende bilde av Europas kulturliv slik det fremstod i mellomkrigstiden og fremover.
Fortellerstemmen i novellene er ofte en observatør som uforvarende blir dratt inn i andre menneskers liv. I en novelle sitter fortelleren ved et cafébord i Paris og observerer menneskevrimmelen som haster forbi, da han merker seg et individ som beveger seg annerledes og gjentatte ganger dukker opp i mengden. Først virker det som han bare virrer rundt uten noen mening, men ved nærmere ettersyn aner vi et mønster, en hensikt. Vi blir dermed sugd inn i denne mannens kunstferdige håndverk. Fortelleren blir besatt av denne mystiske personen og forfølger ham rundt i Paris gater for å avdekke hans hensikter.
Zweig forteller sine historier på en måte som skaper en indre film i hodet. Vi blir med som en kameralinse som zoomer inn og ut av historien.
I "Sjakknovelle" border vi et dampskip på vei fra New York til Buenos Aires, under andre verdenskrig. Fortelleren iakttar, og blir besatt av den enfoldige sjakkmesteren Czentovic. Opprinnelig en fåmælt sørslavisk fattiggutt, omtalt som universelt kunnskapsløs og helt uten tiltak, til han en dag viser eksepsjonelle evner som sjakkspiller. Vi møter også Dr. B, en østerriksk jøde, som tilegnet seg sjakkkunnskaper under nazistenes fangenskap for ikke å bli gal under tortur og forhør. Hva skjer når disse to møtes over et parti sjakk?
Zweig var selv ingen sjakkekspert, og det er ikke nødvendig for å nyte denne drivende historien, som mest handler om menneskers skjebner i krigstid. Å lese Stefan Zweig er å gjenoppdage en sofistikert europeisk kultur som i stor grad dukket under da Nazistenes angrep den frie tanke.
Som et supplement til denne novellesamlingen vil jeg gjerne også trekke frem den flotte filmen "Grand Budapest Hotel" av Wes Anderson. Anderson baserte i stor grad filmen på Stefan Zweigs eget liv og hans betraktninger av mellomkrigstidens Europa.
R.B
Etter ham lå to manuskript; "Verden av i går" og "Sjakknovelle", som har gitt tittel til denne novellesamlingen utgitt . I denne samlingen tegner Zweig et levende bilde av Europas kulturliv slik det fremstod i mellomkrigstiden og fremover.
Fortellerstemmen i novellene er ofte en observatør som uforvarende blir dratt inn i andre menneskers liv. I en novelle sitter fortelleren ved et cafébord i Paris og observerer menneskevrimmelen som haster forbi, da han merker seg et individ som beveger seg annerledes og gjentatte ganger dukker opp i mengden. Først virker det som han bare virrer rundt uten noen mening, men ved nærmere ettersyn aner vi et mønster, en hensikt. Vi blir dermed sugd inn i denne mannens kunstferdige håndverk. Fortelleren blir besatt av denne mystiske personen og forfølger ham rundt i Paris gater for å avdekke hans hensikter.
Zweig forteller sine historier på en måte som skaper en indre film i hodet. Vi blir med som en kameralinse som zoomer inn og ut av historien.
I "Sjakknovelle" border vi et dampskip på vei fra New York til Buenos Aires, under andre verdenskrig. Fortelleren iakttar, og blir besatt av den enfoldige sjakkmesteren Czentovic. Opprinnelig en fåmælt sørslavisk fattiggutt, omtalt som universelt kunnskapsløs og helt uten tiltak, til han en dag viser eksepsjonelle evner som sjakkspiller. Vi møter også Dr. B, en østerriksk jøde, som tilegnet seg sjakkkunnskaper under nazistenes fangenskap for ikke å bli gal under tortur og forhør. Hva skjer når disse to møtes over et parti sjakk?
Zweig var selv ingen sjakkekspert, og det er ikke nødvendig for å nyte denne drivende historien, som mest handler om menneskers skjebner i krigstid. Å lese Stefan Zweig er å gjenoppdage en sofistikert europeisk kultur som i stor grad dukket under da Nazistenes angrep den frie tanke.
Som et supplement til denne novellesamlingen vil jeg gjerne også trekke frem den flotte filmen "Grand Budapest Hotel" av Wes Anderson. Anderson baserte i stor grad filmen på Stefan Zweigs eget liv og hans betraktninger av mellomkrigstidens Europa.
R.B
fredag 20. mars 2020
Per Schreiner: Beistet.
Si hei til Knut. En vellykket middelklasse- og reklamemann. Vi møter ham på vei hjem etter en joggetur, en aktivitet som mange andre vellykkede middelklassemenn i Norge bedriver i våre dager. Historien starter da han blir bitt av et dyr han uheldigvis har kjørt over med sin middelklassebil . Historien videre går som en blanding av Kafkas metamorfose og Bret Easton Ellis American Psycho. Knut transformeres i løpet av boken fra en velfungerende mønsterborger til et dyrisk vesen, helt uten at omverden tar nevneverdig notis. Det er langt større interesse fra hans naboer å bli kvitt leiren av sjenerende romfolk i nabolagets skogholt. Som en norsk Gregor Sansa følger vi Knuts urovekkende opplevelse av denne forvandlingen, mens han gjør sine daglige oppgaver som familiefar, nabo og reklamemann. Bokens lek med sjangerlitteratur (skrekk, kiosklitteratur) er full av svart humor og treffsikre hverdagsbetrakninger over vår moderne livsstil. Den evner samtidig å fortelle at det mest skremmende er hvordan vi lever våre normale, men virkelighetsfrakoblede liv. Kanskje er et lykkelig liv i frihet kun mulig om vi fullt ut omfavner dyret i oss?
R.B
R.B
Kjartan Brügger Bjånesøy Kjære pappa – Vi er andre menn no
Hver sommer drar Kjartan sammen med kona og barna, til
barndomsbygda Austvoll i Hordaland for å tilbringe sommeren på hytta.
Foreldrene bor fortsatt i barndomshjemmet, og Kjartan og familien tilbringer
alltid første natt med foreldrene, før de drar ut til hytta.
Men denne sommeren blir helt annerledes. Faren får
hjerneslag og fra denne dagen snur alt seg. Faren som var en staut arbeidsmann,
må fra nå av ha hjelp til flere og flere ting.
Dette er en selvbiografisk bok om fedre og sønner, om
hjerneslag og pårørende. Men det føles ikke som en fagbok. Forfatteren skriver
åpent og rørende om generasjonsforskjeller, livet og hvordan rollene nå har
snudd. Han forteller om barndommen og hvor liten han egentlig vet om faren. Da
han finner dagbøkene faren skrev da han var til sjøs, gir mange svar og nye
oppdagelser. Blant annet hvor glad han var i å skrive. Faren hadde ikke de
samme valgene som sønnen. Det var ikke noe spørsmål, han skulle til sjøs!
Forholdet til moren blir nærmere nå som faren er syk
og de snakker mye om hvor trist det er for henne. Hun er glad han er hjemme hos
henne, men han er ikke tilstede for henne lenger.
Boken god skrevet og gjør at vi kjenner oss igjen i
flere av episodene som er beskrevet. Forfatteren føler selv på frykten for å
bli gammel, og det gjøre noe med oss når vi ser at foreldrene våre blir gamle.
Tankevekkende bok som anbefales til alle som ønsker en
god bok, alle de som etter hvert får gamle foreldre og alle de som jobber med
eldre.
A.M
Virginie Despentes: Vernon Subutex bind.1
Burlesk samtidssatire
Historien beveger seg med et driv og hastighet som suger oss inn i dette universet av gateliv, subkultur og utenforskap. Vi følger Vernons Heisatur opp og ned samfunnsklasser i Paris før han krasjlander på gata. Slik sett er dette et interessant samtidsportrett av et Frankrike som er i stor endring både politisk og klassemessig.Bokens hovedperson, Vernon er tidligere eier av Revolver, en gang den hippeste platesjappa i Paris, som i møte med den digitale revolusjonen har dukket under. Han nærmer seg 50, og har de seneste årene stort sett bedrevet dank i sin leilighet, og såvidt holdt seg flytende ved å selge unna sjeldne bootlegs og musikkartefakter på Ebay.
Hans eneste sosiale omgang er med rockeikonet Alex Bleach, som han ble nær venn av mens han drev platebutikken. Når Alex Bleach blir funnet død, starter ryktene om at det finnes et siste intervju med rockestjernen, og dette setter i gang en storstilt jakt blant Paris-pressen for å finne Vernon, som er den siste som hadde kontakt med Alex.
På denne måten blir hovedpersonen en slags los gjennom Paris underverden hvor vi møter kultureliten, journalister, Alkoholikere, kokainavhengige aksjemeglere, fallerte pornostjerner og transvestitter. De finner alle etterhvert et slags fellesskap rundt Vernon. Der hvor det er lite igjen å miste er det tydeligvis mer å dele.
Despentes makter å skrive en trilogi som samtidig er underholdende mens den setter fingeren på et Frankrike med stadig økende klasseforskjeller, sterk høyreorientering og minkende solidaritet.
R.B.
Kaspar Colling Nielsen: Den Europeiske Våren
"Den europeiske våren" er en frittstående fortsettelse av «Den danske borgerkrig – 2018-2024» (2013) som for alvor satte Colling Nielsen på kartet over nye litterære talenter. Hans bøker er satt til en nær fremtid hvor effektene av klima, migrasjon og teknologisk nyvinning er skrudd til 11.
Etter en rekke terrorangrep i København oppretter myndighetene en containerlandsby, Fredrikstad, i Mosambik og starter en massiv deportasjon av muslimske flykninger. Samtidig etablerer forskere og gründere et økologisk High Tech-samfunn i Lolland for velstående borgere og kultureliten. Det bygges altså murer både for å sperre ute og lukke inne.
I denne rammen møter vi en rekke personer sentrert rundt hovedkarakteren galleristen Stig. Han har tjent seg rik på kunstneren Christian, som maler degenererte mennesker oppslukt av naturen. Christian innleder selv et "degenerert" forhold til en ung, tilbakestående jente, som han nekter å bryte med da han blir oppmerksom på dette. Alt kan løses med penger. Christian jobber med en ide rundt en performance han kaller "Den europeiske våren". Dette kunstprosjektet blir sentralt i denne provoserende romanens fantastiske klimaks.
Colling Nielsen kan anbefales deg som setter pris på Margaret Atwoods MaddAddam-trilogien eller Michel Houellebecqs bøker.
R.B.
x
torsdag 19. mars 2020
Petina Gappah - Ut av mørket, skinnende lys
Alltid spennende å bli kjent med nye stemmer, fra steder i verden som sjelden opptrer i norske oversatte bøker.
Petina Gappah er en slik stemme - født i Zambia, oppvokst i Zimbabve, bor og skriver for tiden i Berlin.
I tillegg til å være forfatter, er hun advokat, utdannet ved universiteter i England, Zimbabwe og Sveits. Hun skriver på engelsk og også på morsmålet shoana,
Denne romanen handler om Dr. Livingstones siste reise, bokstavelig talt. Året er 1873, historien starter langt inne i et glohett Zambia, der David Livingstone er på en av sine lange oppdagelsesreiser til Afrikas indre, hvor målet er å finne Nilens kilde. Det er varmt, det er lite forsyninger og Dr. Livingstone er syk og svekket. Stanley har vært der, med doktoren ville ikke bli med tilbake, han insitiserte på å fortsett jakten.
Med i følget hans er 69 mennesker, flest menn, men også noen kvinner og barn. De fleste er frigitte slaver, som alle har sine funksjoner i dette prosjektet. Da doktoren dør, blir de etter en god del diskusjon enige om at han må fraktes tilbake til Østkysten, slik at han kan bli sendt med skip hjem til Storbritannia, for å bli begravet hos sine egne. Men hvordan skal det la seg gjøre? Kokkejenta Halima vet en del om hva som skjer med døde dyr, fisk etc. i den fuktige varmen og vet at de må gjøre noe med kroppen - legge ham i Brandy? Nei, ikke nok Brandy. Legge ham i salt? Nei, får ikke tak i nok salt. Dermed gjenstår siste mulighet - tørking. Hjertet og andre organer begraves på stedet og doktoren blir lagt på en plattform, hvor sol og vind gjør jobben på 15 dager.
Deretter starter den lange marsjen ut til østkysten igjen, det skal ta dem bortimot 300 strevsomme døgn, hvor både utstyr, proviant og altså liket av doktoren bæres tilbake til kysten og det er virkelig en fantastisk historie.
I første del av boka er det kokkejenta Halima, som forteller. Hun er fortsatt slave, egentlig kjøpt som koneemne til en av assistentene til Livingstone. Doktoren har imidlertid lovet å kjøpe henne fri når de kommer tilbake til Zanzibar, da skal han kjøpe et lite hus med en fantastisk dør til henne. Halima har en skarp tunge og er ikke redd for å si sin mening når hun synes det er på sin plass. Bla.a. funderer hun over hvorfor i all verden doktoren i det hele tatt driver med dette prosjektet sitt - han burde jo heller være på den andre siden av kloden å ta seg av familien sin?
Med i følget på den lange vandringen tilbake til kysten er også Jakob Wainwright, han er en frigitt slave , som ble plukket opp av misjonærer som barn, oppvokst med og omvendt av europeiske misjonærer. Det er hans stemme som forteller siste del av reisen. Der Halima er rappkjeftet, skarp og vittig, er Jakob selvhøytidelig og oppblåst og fullstendig blendet av sin tro, som den eneste rette.
I siste del av historien får vi høre hvordan livet har blitt for våre venner etter noen år, det skal ikke røpes her, jeg unner dere virkelig å lese denne historien selv. Boka er både skarp, morsom og mørk.
Petina Gappah har gitt oss et litt annerledes bilde av Dr. Livingstone enn det vi kjenner fra skolebøkene kanskje. Han var motstander av slavehandel, men benyttet seg stadig av tjenester fra slavehandlerne når det trengtes og dobbeltmoralen blomstret.
Gappah har skrevet flere bøker som ikke er oversatt og skriver på sin neste, kanskje får vi flere oversatt til norsk? Jeg håper det.
19.03.2020 Lise
Petina Gappah er en slik stemme - født i Zambia, oppvokst i Zimbabve, bor og skriver for tiden i Berlin.
I tillegg til å være forfatter, er hun advokat, utdannet ved universiteter i England, Zimbabwe og Sveits. Hun skriver på engelsk og også på morsmålet shoana,
Denne romanen handler om Dr. Livingstones siste reise, bokstavelig talt. Året er 1873, historien starter langt inne i et glohett Zambia, der David Livingstone er på en av sine lange oppdagelsesreiser til Afrikas indre, hvor målet er å finne Nilens kilde. Det er varmt, det er lite forsyninger og Dr. Livingstone er syk og svekket. Stanley har vært der, med doktoren ville ikke bli med tilbake, han insitiserte på å fortsett jakten.
Med i følget hans er 69 mennesker, flest menn, men også noen kvinner og barn. De fleste er frigitte slaver, som alle har sine funksjoner i dette prosjektet. Da doktoren dør, blir de etter en god del diskusjon enige om at han må fraktes tilbake til Østkysten, slik at han kan bli sendt med skip hjem til Storbritannia, for å bli begravet hos sine egne. Men hvordan skal det la seg gjøre? Kokkejenta Halima vet en del om hva som skjer med døde dyr, fisk etc. i den fuktige varmen og vet at de må gjøre noe med kroppen - legge ham i Brandy? Nei, ikke nok Brandy. Legge ham i salt? Nei, får ikke tak i nok salt. Dermed gjenstår siste mulighet - tørking. Hjertet og andre organer begraves på stedet og doktoren blir lagt på en plattform, hvor sol og vind gjør jobben på 15 dager.
Deretter starter den lange marsjen ut til østkysten igjen, det skal ta dem bortimot 300 strevsomme døgn, hvor både utstyr, proviant og altså liket av doktoren bæres tilbake til kysten og det er virkelig en fantastisk historie.
I første del av boka er det kokkejenta Halima, som forteller. Hun er fortsatt slave, egentlig kjøpt som koneemne til en av assistentene til Livingstone. Doktoren har imidlertid lovet å kjøpe henne fri når de kommer tilbake til Zanzibar, da skal han kjøpe et lite hus med en fantastisk dør til henne. Halima har en skarp tunge og er ikke redd for å si sin mening når hun synes det er på sin plass. Bla.a. funderer hun over hvorfor i all verden doktoren i det hele tatt driver med dette prosjektet sitt - han burde jo heller være på den andre siden av kloden å ta seg av familien sin?
Med i følget på den lange vandringen tilbake til kysten er også Jakob Wainwright, han er en frigitt slave , som ble plukket opp av misjonærer som barn, oppvokst med og omvendt av europeiske misjonærer. Det er hans stemme som forteller siste del av reisen. Der Halima er rappkjeftet, skarp og vittig, er Jakob selvhøytidelig og oppblåst og fullstendig blendet av sin tro, som den eneste rette.
I siste del av historien får vi høre hvordan livet har blitt for våre venner etter noen år, det skal ikke røpes her, jeg unner dere virkelig å lese denne historien selv. Boka er både skarp, morsom og mørk.
Petina Gappah har gitt oss et litt annerledes bilde av Dr. Livingstone enn det vi kjenner fra skolebøkene kanskje. Han var motstander av slavehandel, men benyttet seg stadig av tjenester fra slavehandlerne når det trengtes og dobbeltmoralen blomstret.
Gappah har skrevet flere bøker som ikke er oversatt og skriver på sin neste, kanskje får vi flere oversatt til norsk? Jeg håper det.
19.03.2020 Lise
FILMOMTALE: The big Lebowski (USA, 1998)
Coen-brødrene hadde laget flere minneverdige
spillefilmer før de omsider kom med «The big Lebowski» i 1998, kun to år etter
den mesterlige «Fargo». Vi følger den henslengte hippien Jeff Lebowski – også selvutnevnt som The
Dude, Duder, His Dudeness, eller El Duderino, alt etter hva du foretrekker -
som blir forvekslet for å være en millionær med samme etternavn, og følgelig
havner ufrivillig midt i en innviklet kriminalsak. Dudes bowlingpartner, den
dominerende og sta Walter, blir mer frivillig en del av etterforskningen. Den
tredje og siste av kumpanene på bowlinglaget – den noe distré, men velmenende Donny
- har egentlig ikke så mye han skal ha sagt, men vi ser nok av ham i bakgrunnen
til at han, i filmens kaos av kynisme, innbilskhet og apati, fremstår som den
mest sympatiske i hele persongalleriet.
I dag regnes «Lebowski» som en moderne
klassiker, men at den falt mellom to stoler i sin tid er kanskje ikke så rart;
jeg velger å sitere avisen Austin
Chronicles Marjorie Baumgarten, en av mindretallet amerikanske kritikerne
som i sin tid gav filmen noe i nærheten av full «score»:
Some viewers have criticized the movie for being
too much of a shaggy dog story, lacking a cohesive point or purpose. Yet to
look for the point is to miss it entirely.
Dette er et viktig poeng, da dette er en film som ikke er lett å «mestre» eller bli helt
klok på. Likevel er det nok av filmatiske gleder underveis – noen av dem psykedeliske,
noen situasjonskomiske, flere karakterbaserte; og samtidig er det et deilig
utvalg av musikk – fra flerstemt country til ’70-tallsrock. Man kan spørre seg
om filmen dypest sett handler om i hvilken grad en skal måtte behøve å anstrenge
seg for å gjøre livet tilstrekkelig tilfredsstillende for seg selv og andre? «The
Dude» Lebowski er kanskje en «slacker» som later seg gjennom hverdagen, men det
finnes tross alt folk rundt ham som aktivt gjør livet kjipt for menneskene rundt seg.
K.T.
tirsdag 17. mars 2020
Alex Michaelides – Den tause pasienten
Den kjente maleren, Alicia Berenson, sitter på lukket avdeling på institusjonen “The Grove”. Hun er dømt for drapet på ektemannen Gabriel. Hun har sluttet å snakke, og ingen har fått henne til å si noe om hva som skjedde den dagen ektemannen ble skutt.
Psykoterapeuten, Theo Faber, har søkt jobb på “The Grove”, nettopp på grunn av Alicias tilfelle og han er sikker på at han skal få henne til å snakke igjen. Etter hvert som vi følger Theos samtaler med Alicia, parallelt med hennes dagboknotater, drives vi fremover mot en oppklaring og en avslutning, som fikk meg til å gape. Avslutningen av overraskende og helt genial.
Boken fortjener virkelig de gode omtalene den har fått, og jeg kan anbefale den for alle som ønsker en velskrevet, psykologisk krim.
Anne Mette.
lørdag 14. mars 2020
Linda Olsson – Langsomt lukker jeg døren.
Hovedpersonen, Helga, velger og gi bort huset sitt til en ung mann og hans lille datter, og boka starer med at hun lukker døra til huset sitt for siste gang. Hun vil begynne å leve igjen, og har bestemt seg for å reise bort fra hjemstedet. Hun gjenopplever de stedene hun reiste sammen med mannen sin og skriver seg ut av sorgen. På den måten greier hun og komme tilbake til livet.
Boka passer for alle som vil lese en god historie, men kan også være til stor hjelp og trøst for mennesker som har mistet en av sine kjære. Boka gir håp om at livet etter hvert vil bli lettere, og at det ofte kan være hjelp i å hjelpe andre som har opplevd sorg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)