Litterær bearbeiding av sorg

Naja Marie Aidt – Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake - Carls bok

Oversatt av Trude Marstein

Naja Marie Aidt er en dansk forfatter, og blir av mange ansett som en av Skandinavias fremste. Hun har mottatt flere priser og hennes bøker oversatt til 9 språk.

I mars 2015, mistet Aidt sønnen sin, Carl, i en ulykke. Han ble bare 25 år.

Forfatteren bruker boken, og sin spesielle skrivemåte, til å uttrykke sin sorg og smerte etter sønnens død. Hun bruker poesi, prosastykker, bruddstykker fra nåtiden, brev og sitater fra andre forfattere, og Carl s egne tekster, for å få frem sorg og sinne. Boken er rasende og sterk, den skjærer i hjertet.

Boka har en egen urscene, som går igjen i boka:

Jeg løfter glasset og skåler med min eldste sønn. I andre etasje sover den gravide kona og datteren hans. Utenfor er marsnatten kald og klar. «For livet!» sier jeg idet glassene treffer hverandre med en sprø og fin lyd. Moren min sier noe til hunden. Så ringer telefonen. Vi tar den ikke. Hvem skulle ringe så sent en lørdags kveld?

Urscenen forandrer seg litt hver gang, til vi mot slutten forstår hva som har skjedd med Carl.

Så ringer telefonen. Vi tar den ikke. Hvem skulle ringe oss så sent på en lørdagskveld? Så ringer alle telefonene våre.

Anne Mette.

Spionthriller i permafrost

Ravnen: Lionel Davidson

«Den beste thrilleren som noensinne er skrevet». Phillip Pullman.

Pelikanen forlag har brettet opp ermene og sørget for å få gitt ut denne perlen av en spionroman. 23 år etter at den først ble publisert i England, under orginaltittelen «Kolymski Heights», foreligger den nå på norsk. Lionel Davidson gjorde sin debut allerede i 1960, et år før John Le Carré debuterte, og har sammen med Carré, Forsyth og andre dannet rammeverket for det som nå definerer den engelske spionroman. Davidson har dessverre ikke blitt like suksessfull utenfor England som de før nevnte forfattere, han publiserte i et bedagelig tempo, men har en høy stjerne som en forfatterens forfatter, og yter stor respekt blant sine samtidige.

«Ravnen» tar oss med på en lang reise fra Canada, via Japan til Sibir i jakten på å finne ut hva som har blitt oppdaget i permafrosten, etter 40.000 år, ved en superhemmelig russisk forskningstasjon som forsker på bakteriell krigføring og genetikk. Den er ukjent for vestlig etterretning, men en eksplosjon som blir fanget opp av overvåkningssatelitter setter historien i gang. En kryptisk beskjed har blitt sendt ut fra en av forskerne ved stasjonen, skrevet i kode på sigarettpapir, en bønn om hjelp fra vår protagonist Porter.  Vår helt er en kanadisk Inuitt, lingvist, vitenskapsmann og erfaren i villmarken, med et genis beherskelse av mange språk. Hans kulturelle stammetilhørighet og genetiske opphav er nøkkelen til å knytte kontakt med urbefolkningen i Sibir, og deretter nærme seg forskningsstasjonen. Men hvordan kommer man seg ubemerket inn i et av verdens mest lukkede områder?

Et sentralt element i romanen er nådeløs kulde, hardt vær og menneskets evne til å tilpasse seg ekstreme forhold. Forfatteren har skrudd sammen et fengslende plott som hele tiden drives videre uten å virke for søkt eller konstruert. Vi tror på helten, selv om det hele kanskje går litt vel etter den halsbrekkende planen, hvor alt må klaffe for at hans oppdrag ikke skal strande. De avsluttende kapitlene er drivende gode og forløser alt Lionel Davidson har bygget opp til de foregående 300 sidene.


Oversettelsen er gjort på utmerket måte, boken er faktisk sjeldent bra skrevet til sjangeren å være. Som en spionthriller i Russland lagt etter den kalde kalde krigen, opplever vi i denne thrilleren bokstavelig talt en iskald krig. Mye av historien foregår i islagte hav, på og inni permafrost, og hemmeligheten som finnes i på den russiske forskningsstasjonen vil gi deg gåsehud.  Denne kan derfor varmt anbefales som kjølende strandlektyre på en varm sommerdag.


Rbrndb