Filmen har aldersgrense 6 år.
Se "En mørkredd historie", "Hva skal vi gjøre med lille Jill?" og flere andre animasjonsfilmer ved å logge deg på bibliotekets gratis strømme-app med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/.
K.T.
Tendensen til fokusert nærvær og ikke-verbaliserte antydninger
kan synes å være spesielt egnet for kortfilmen. To tette og en badehette er
helt foruten dialog, men vi skjønner fort poenget i historien: En dame smugdrikker
på baderommet. Hun går ut og begynner å kle seg i Frelsesarmeen-soldatens megetsigende
klesdrakt. Imens går mannen til baderommet og fyller vann i badekaret samtidig som
han gjør sitt fornødende. I entreen gjør damen seg klar til å gå ut; hennes
dydspregede, redelige overlegenhet blir især tydeliggjort i blikkene som møtes
mellom henne og vaskehjelpen som samtidig ankommer. De to damene utveksler samtidig
en mistenkelig gråpapirpakke…
To tette og en badehette vant prisen for beste kortfilm i
Grimstad i 1989. Dette tilsier dessverre ikke et skyhøyt nivå på årgangen, da
Ellen Lundbys film kan oppleves litt plump og ugrasiøs. Ikke dermed sagt at en
film er bedre jo mer fintfølende den er – tvert imot kan overdrivelser være en
faktor også i "realistiske" former for komedie, som i Liv Karin Dahlstrøms Kvinner & Cava (også
i FilmBIB) når hovedpersonens tidvis krampaktig insisterende oppførsel fungerer
som et tragikomisk bakteppe for en indre sårhet. Hos karakterene i To tette… (og
i filmskapingen for øvrig) forekommer en noe slepphendt mangel på diskresjon, slik
at de tre personenes utfoldelser oppleves mer som teatralske gester enn
noe som «stiger frem» av ellers undertrykte drifter.
Siden ingen prater sammen i filmen er det en dess mer distinktiv
bruk av lydeffekter: vann som skylles ned, latter fra to elskende, tidvis en
trekkspilltrudelutt. Til regissør Lundby sin kreditt har hun gjort et hederlig
forsøk på å binde alt sammen i en treffsikker avslutningsscene, som man bare må
humre av, idet alle hemmelighetene kommer for en dag – i den grad at ord er
overflødige.
Med dagens skinnende, nyanserte overflater, smakfulle skyggelegging,
naturalistiske ansiktsuttrykk og jevne bevegelser kan man lett konkludere med
at animasjonsfilmen har gått i en udelt positiv retning. Når dataanimasjon
(CGI) for alvor gjorde sitt kommersielle inntog med Toy story i 1995 var
dette en spennende, ny visjon som stod i konsistent samsvar med historiens
tematikk om levendegjorte dukker. Det har senere kommet mange gode og vakre
CGI-produksjoner, men også et generelt inntrykk av at den datagenererte
estetikken for lengst har blitt samlebåndspreget og normalisert.
Det er desto mer forfriskende å gå tilbake til en helt enkel,
håndtegnet og rufsete liten tegnefilm som «Epletreet» - et familieprosjekt hvor
to generasjoner har samarbeidet, vel å merke med støtte i baken fra Nordnorsk
Filmsenter. Historien er hverdagslig nok: Lille Lise opplever å se treet i
hagen gradvis fylles opp med epler. Hun fristes til å spise eplekart og blir
dårlig, men frisk nok i tide for å få være med å renske treet for friske epler
sammen med mor og far. Når Lise senere oppdager et eple de glemte å plukke fra treet
blir hun dumdristig og faller til bakken fra en høy gren så hun oppnår hjernerystelse,
kjøres til legen og må holde sengen. Men samtidig begynner snøen å komme og hun
begynner å glede seg til den forestående julen.
På lydsporet får vi 6 år gamle Magnus Eide som i god gammel
prosaisk tredjeperson gir oss den tilstrekkelige informasjonen i tandem med
bildene. Stemmen til guttungen går nærmest går i ett, men med en så likefrem entusiasme
at man ikke kan unngå å bli sjarmert. Samtidig er tegningene av 6 år gamle
Katrine Eide (men satt sammen som en kontinuerlig animasjon av faren Knut) uvørne
som barnetegninger flest, men likevel imponerende forfriskende og livaktige – og
til enhver tid forståelige, især når bakgrunnen som regel er hvit og klar.
Dette kan høres i overkant insisterende og basalt ut, men inntrykket
er at det ikke skal så mye mer til enn kreativitet og pågangsvilje for at en ekte
tegnefilm skal kunne se dagens lys. Kanskje du selv har en morsom idé på lur?
En liten jente sitter i en svær lenestol og drømmer seg bort og av gårde. Som Alice i Lewis Carrolls Gjennom speilet, eller de fire barna i den første Narnia-boken til C.S. Lewis, blir interiør og veggpryd brukt som en portal inn i en parallellverden med et mer eller mindre fantastisk utgangspunkt. Her er det lille Jill som utforsker byen og et kunstmuseum hvor malerier og skulpturer kommer til live og hjelper henne etappevis på veien, i samme stil som i de klassiske Askeladd-eventyrene. De voksne seerne vil også kunne godte seg over hvordan seriøs kunst blir parodiert og «ufarliggjort» underveis.
Det er lille Jills foreldre
som siteres i tittelen til Kim Aunes tegnefilm. I sitt velmenende, men osende
oppgitte og kreativt stagnerte perspektiv konkluderer de med at hun kun kaster
bort dagens timer på å henge apatisk i stuen. Uten så mye som å gidde å gå bort
og snakke med datteren sin henger de opp et bilde på veggen og slår seg til ro
med at det burde være nok for å live opp Jills hverdag. På slutten av filmen - i
den tro på at Jill fortsatt sitter i
den enorme lenestolen og driver dank - kommer de tilbake til døråpningen og gjentar
sitt kjedsommelige poeng, når datteren for lengst har ridd av sted med sin nye venninne
i maleriets fargerike verden.
I en helt annen grad enn i Aunes «En mørkredd historie» er
dette en tegnefilm med bevisst enkle, naive streker og tidvis rene flater, sannsynligvis
prisgitt det faktum at den er basert på et tidligere utgitt verk – en bildebok av
prisbelønte Fam Ekman. Gjennom den animerte uttrykksformens muligheter blir
historien ikke desto mindre – og med stort overskudd – benyttet til å lede
seeren inn i Jills indre univers (og også til å forsterke avstanden mellom bortgjemte
Jill i forgrunnen og mor og far i døråpningen, tilsynelatende milevis lenger
bak). Der scenene fra den sterile stuen også er sparsom og i gråtoner blir det –
som i den klassiske barnefilmen The wizard of Oz - farger så snart Jill beveger
seg inn i fantasiens verden.
Den liflige og melodiske musikken som tonelegger filmen bærer
umiskjennelig preg av komponist Åge Aleksandersen sin ikoniske trønderrock, men
gir også et rytmisk driv til denne lekne oppdagelsesferden.