mandag 8. februar 2021

Gravens hemmeligheter – William Shaw

Dette er fjerde bok om etterforsker Alexandra Cupidi, som opprinnelig er fra London, men som ble overført til Kent, på grunn av en affære med en overordnet. Hun trives i det lille huset ved kysten, med datteren Zoe, som er opptatt av dyrevern og fuglekikking. Nabo, venn og tidligere politibetjent, William South, også kaldt Bill, er fremdeles der, som støtte og hjelp når det trengs. Et lik blir funnet i en fryser i et gammelt herskaplig, tomt hus. Det viser seg å være grevling- og dyreverner, Vincent Gibbons. Han var en kjent motstander av utbyggingen av området, Whiteland Fields, som har vært grevlingenes territorium i hundrevis av år. Når det etter hvert også dukker opp enda en gammel hodeskalle, gravd frem av en grevling, får Cupidi en vanskelig jobb. Dette er en spennende og litt uvanlig krim, hvor grevlingene på en måte er i fokus. De har egne kapitler, hvor vi blir kjent med den lille kolonien under jorda. Boka inneholder alt en god, engelsk krim skal ha, forblåste mørke landskap, huler under bakken laget av mennesker og grevlinger, og gamle lik. Jeg mener dette er Shaws beste til nå. De tre andre i serie, som starter med "Fulgekikkeren", kan selvfølgelig lånes på biblioteket. AM

Det regnet fulger – Jocelyne Saucier

Jocelyne Saucier ble født i Quebec, Canada, i 1948, og er en meget anerkjent forfatter. Boken er oversatt til 12 språk og fått flere priser. Boken kom som film i 2020, og fikk en pris for beste utenlandske film i en internasjonal filmfestival i Gøteborg. Litt om boken: Dypt inn i Canadas skoger lever Tom og Charlie. De er to menn i åttiårene, som er fast bestemt på å tilbringe resten av livet etter sine egne regler. De har brutt med resten av samfunnet og har kun kontakt med to hasjdyrkere, som kommer med forsyninger. De lever et rolig liv med faste rutiner, jakt, fiske og godt vennskap. Men snart blir den rolige tilværelsen brutt. To kvinner oppsøker dem. Først er det en fotograf på leting overlevende etter de store skogbrannene som herjet i området for over åtti år siden. Men etter hvert kommer det ogås en liten, hvithåret dame, på alder med Tom og Charlie. Hun har rømt fra en psykiatrisk institusjon, hvor hun har tilbrakt nesten hele livet sitt. Hun er redd og engstelig, og har aldri sovet alene. Men alle viser en rørende omsorg for den lille damen. Boken er full av natur, kjærlighet og omsorg. Den er original og vakker. Den er en hyllest til alderdommen og en hyllest til forfatterens tante, som også levde hele livet sitt på en psykiatrisk klinikk. Hun fikk aldri leve et verdig liv. Boken handler også om å ta nye sjanger på tampen av livet. Jeg elsket boken, gleder meg til filmen ♥.

mandag 1. februar 2021

Yoko Ono er en sjarlatan

Yoko Ono er en sjarlatan – Blogger og betraktninger
Ingvar Ambjørnsen Elling bor fremdeles hos enkefrue Annalore Friman-Clausen, i sokkelleiligheten på Grefsen. Men han har begynt å blogge. Hvorfor nå, spør vi ? “Fordi livet er kort og jeg er i ferd med å bevege meg inn i støvets alder”. Elling nærmer seg seksti år, og han insisterer på at hans ytringer bygger på et stort og medfødt alvor, som har modnet i snart seksti år. I bloggen reflekterer han over livet og hverdagslige hendelser, akkurat slik vi kjenner ham. Morsom og litt sår, men han er nok også sikrere i sine uttalelser, nå som han selv velger hva han skal skrive om. Vi får blant vite mer om hvorfor Elling mener at Yoko Ono ødela The Beatels. I innlegget “Fiskepudding med hvit saus” får vi høre om den gangen moren skulle være råflott og ha reker i sausen. Elling blogger om Kneipen, smørbrød og pølser for å nevne noe. Ikke bare wiener, som er Ellings favoritt, men krokogrill, pølse av krokodille. Ikke minst et eget innlegg om egg og bacon. I “Kalle kommunist roterer i graven” er en fornøyelig historie om en gammel kommunist fra Ellings barndom som solgte Klassekampen. Innleggene er full av humor, men også alvor. Helt typisk Elling, vil jeg si. AM

mandag 25. januar 2021

Hjertets usynlige stormer - John Boyne

Dette må være tiden for den lange, gode fortellingen og det får vi så absolutt her, med en historie som starter i en liten landsby i Irland i første halvdel av forrige århundre og slutter i Dublin i våre dager. John Boyne huskes kanskje best for "Gutten med den stripete pysjamasen", denne gangen er det Cyril Avery, som er hovedpersonen. Cyrils mor blir ufrivillig gravid som 16 åring, blir fordømt av presten i landsbykirken og forvist både hjemmefra og fra landsbyen. Hun klarer å ta seg til Dublin, hvor hun føder sønnen. Da hun ikke vil kunne ta seg av ham, blir han bortadoptert til ekteparet Avery. Cyril vokser opp hos disse - forfatteren Maude, som skriver og røyker og lar Cyril stort sett i fred, og bankmannen Charles, som heller ikke bryr seg for mye, men de er rike, så materielt sett mangler det ikke noe. Cyril får stadig høre at han ikke er en ekte Avery, han føler seg heller ikke som en. Men snart møter han Julian, sønn av en av Charles forretningsvenner og det skal bli en avgjørende hendelse i livet hans. Vi følger Cyril gjennom mesteparten av livet, fra han er en liten, ensom gutt, til godt voksen eller kanskje helst eldre mann. Vi deler hans sorger og gleder gjennom livet og hans kamp for å finne seg selv og sin plass i et Irland hvor kirken tar svært stor plass. Ikke minst får vi høre historien om et Irland i forandring, fra å være et samfunn hvor den katolske kirke styrer alt, til å bli et mer moderne europeisk land. Det er mye dobbeltmoral i det irske samfunnet, både politisk og religiøst og vi presenteres virkelig for skyggesidene.Men her er også massevis av herlig, besk humor. F.eks. historien hvor den noe forsofne presten faller steindød ut av skriftestolen da Cyril bekjenner sine synder (det ble nok for sterk korst for ham). Så dersom du ønsker en lang, god historie som byr på både latter og tårer, ja da tar du denne. 25.01.2021 Lise

fredag 1. januar 2021

Filmoteket NORSK TALE # 3: Limbo (2010)

Maria Sødahl fikk i fjor mye anerkjennelse for dramaet Håp, om hvordan et ektepar takler at den ene blir diagnostisert med livstruende kreft. Sødahl hadde kun én spillefilm på meritten fra tidligere – også denne om et ekteskap satt på prøve. En norsk familie flytter til Trinidad da mannen, Jo, har fått en jobb i oljebransjen der. Kvinnen, Sonia, og de to barna drar inn noen måneder etter, og det kommer snart frem at Jo har hatt en affære med en lokal kvinne.

Det som gjør Limbo til en såpass moden film er at den ikke fokuserer for mye på enkeltsituasjonene; for eksempel blir det aldri noen konfrontasjon mellom Sonia og kvinnen Jo hadde en affære med. Fokuset er på hvordan bevisstheten om denne hendelsen gjør Sonia både usikker og frustrert i etterkant, og på hvordan Jo (og resten av verden) forsøker å rasjonalisere den og få dem til å gå videre.

Filmen er angivelig satt på 1970-tallet, men kunne like gjerne ha vært en kontemporær historie. Det gjøres aldri noe forsøk på å gi noen overtydelige markører på tidskoloritten; dessuten gjør det faktum at den er plassert i et fremmed land at det blir vanskeligere for norske seere å peke på noe tidsspesifikt. Situasjonene er også hva man kan kalle «tidløse»: rik, progressiv kultur møter fattig, tradisjons -og religionsbundet kultur, utroskap og vanskelige relasjoner mellom ektefeller gjør kjærligheten vanskeligere, jobbmuligheter på ukjent sted gjør at man må flytte, etc.

Limbo er en nyansert skildring av relasjoner, som muligens dansk og svensk film inntil da hadde vært bedre på. Norge ser ut til å ha kommet seg de siste ti årene, bl.a. takket være filmskapere som Sødahl.

Limbo ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

onsdag 30. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 2: Heftig & begeistret (2001)


De beste dokumentarfilmene vokser gjerne organisk ut fra det som blir filmet, og en skal lete lenge etter et bedre eksempel på dette enn Knut Erik Jensens skildring av et slitesterkt mannskor. Heftig & begeistret er blitt sammenlignet med Wim Wenders’ Buena Vista Social Club som kom kun et par år før denne. Det er åpenbare likheter mellom de to dokumentarene: begge tar for seg i utgangspunktet underkjente grupperinger av amatørmusikere og gir hvert individ mulighet til å fortelle om seg selv med egne ord. Omgivelsene kunne på den annen side knapt ha vært mer forskjellige; Wenders’ persongalleri befinner seg i de varme, tette og trafikerte gatene i Cuba mens Jensens mannskap har slått rot i det kalde, forblåste og personknappe Berlevåg.

Det musikk -og sangtekniske er kun et forbigående tema i Jensens film; hovedfokuset er på livet og historien til de individuelle medlemmene – presentert av dem selv, på klingende finnmarksdialekt, gjerne i naturlige omgivelser som hjemme ved middagsbordet, i kirken under morgenforberedelsene, eller i fangsten ute på fiskebåten - og på samholdet dem imellom når de er på korøvelse, eller for den saks skyld på turné i Murmansk (til sammenligning: i Buena Vista… drog medlemmene på turné til USA). Ikke at alt er ren hygge hele tiden; under bussturen over grensen til Russland oppstår en svært opphetet situasjon hvor det krangles om hvorvidt det tidligere Sovjetunionens forfall av natur kan rettferdiggjøres på grunnlag av historiske og politiske omstendigheter, eller om det trøstesløse landskapet utelukkende er et beklagelig syn (i hvert fall i forhold til de frodige åsene i Nord-Norge).

Filmen har hyppige innslag av a cappella vokalfremføringer, hvor koret har blitt plassert et eller annet sted ute i friluft; under sluttnummeret er sangerne bokstavelig talt så værbitte at isen har fryst til på ansiktene deres. Skjønt man således kan få inntrykk av at Berlevåg ikke er et sted for alle, har samtlige intervjuobjekter en positiv holdning til sin dont og implisitt til sin boplass, og koret fremstår som et samlingspunkt som gir deres hverdag mening og innhold. Om det enkelte medlem er kommunist, agnostiker eller eks-narkoman betyr dette intet når de står på podiet og synger Kom til den hvitmalte kirke eller De nære ting, dialektene nå forent i et tilpasset bokmål. Ei heller for seeren når ulende vind gir vei til den de lyse og mørke stemmene i harmonisk symbiose fra et samlet mannskor.

Heftig & begeistret ser du ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.

tirsdag 29. desember 2020

Filmoteket NORSK TALE # 1: Det som en gang var (2016)

Patrik Syversen, internasjonalt mest kjent for grøsserne Prowl og Rovdyr, lagde i 2016 dette intime dramaet, om to unge voksne damer og relasjonen dem imellom; på overflaten er de «perlevenner» med en tilknytning som går langt tilbake – men under dette er det åpenbart at den ene har mer behov enn den andre for å være sammen, og den andre et behov for tidvis å slippe unna for å kunne puste ut litt alene – få begynt å skrive bacheloroppgaven sin, for eksempel, og ikke drikke piña coladas fra morgen til kveld.

Filmen beveger seg i en organisk flyt og involverer kun fire karakterer (med mindre man teller med et par andre som vi kun hører stemmene til – deriblant en taxisjåfør som åpenbart kun svarer pliktskyldigst på sin ene småfulle passasjers godlynte, men intimiderende babling) – de to vennene, Marte og Silje, og et par unge menn. Den første av disse er Siljes ekskjæreste Tobias, som opptrer i kun én scene hvor han henter noen personlige ting i hennes leilighet. Der dette kunne ha blitt anklagende og melodramatisk viser det seg at stemningen mellom disse to kun er jovial og ikke bitter som det gjerne kunne ha vært i en historie om et samlivsbrudd.

Den andre unge mannen er Benjamin som de to damene møter på byen og tar med hjem til Marte. I likhet med Tobias får han får en god tone med Silje, uten at det bikker over i det romantiske; men selv dette er et problem for bestevenninnen. Skjønt mennene vi møter i filmen i utgangspunktet er helt «kule» og ikke noe Silje behøver å «reddes» fra, bidrar selv den avslappede oppmerksomheten de får fra Silje til at Marte i det ene øyeblikket ler og spøker, i det andre blir streng, tverr og rett ut uproporsjonalt sur. Det er kanskje hun som er den egentlig kompliserte og «vrange» relasjonen til Silje, men dette sitter også langt inne for den ettergivende sistnevnte å innrømme fordi samholdet til Marte nettopp er så tett. Det er eksponeringen av denne tvetydige relasjonen – like mye gjennom tull og tøys som gjennom store og alvorlige ord – som gjør dette til en interessant og til slutt vemodig film.

Det er neppe tilfeldig at aktørenes fornavn også er navnene til deres karakterer; dette er en film som tar sikte på å være «nær virkeligheten»; den er hverdagslig og autentisk nedpå både i kameraføring og skuespill, uten stor ytre dramatikk.

For dere av kommunens innbyggere velger jeg å avslutte med å sitere en av Benjamins «freestyle» rim, som både refererer til byen vår og som er et godt eksempel på den improvisatoriske skuespillerstilen (advarsel: på trykk fremstår dette veldig rart, så det beste er om dere ser filmen):

«Jeg leste en bok, føler meg ganske klok. Ble ganske smart. Nå drar jeg snart. Hæ – kødda! Jeg kommer ikke til å stikke fra dere før dere har invitert noen flere. Inviter noen flere! Inviter noen flere! Blir det noe party her eller er det bare oss? Jeg… vi… skal vi dra til Moss? Må vi dra og slåss?»

Det som en gang var nyter du på knapt en time og tyve minutter ved å opprette en konto på den gratis biblioteksstrømmetjenesten Filmoteket.


K.T.