FilmBIB # 4: En mørkredd historie (1984)

Vi får innblikk i livet til en mann som sover med lyset på og som vegrer seg for å gå ut av leiligheten sin, selv på dagtid. Så flyr en fugl inn vinduet, og etter hvert våger mannen seg ut på taket, ned stigen, og ut i hagen. En dame går forbi og tar ham med ut i nabolaget, hvor de to turtelduene skøyter på isen og baser i snøen. Når mannen legger seg igjen den påfølgende natten våger han å skru av lyset.

Kine Aune fikk sitt gjennombrudd med Fam Ekman-adaptasjonen «Hva skal vi gjøre med lille Jill?» i 1987, men tre år tidligere laget hun altså denne animasjonsperlen. Tegningene har en europeisk, malerisk stil, animasjonen er sjarmerende og smått uvøren, og historien er antydende og enkel uten dialog, samtidig som kompet til Åge Aleksandersens «Lys og varme» bidrar til beroligende gjennomgangsmusikk. I vår tid med mye fokus på karantene og isolasjon gir hovedpersonens frykt for omverdenen ekstra gjenklang, men fremfor alt er dette en human og livsbejaende film.

Filmen har aldersgrense 6 år.

Se "En mørkredd historie", "Hva skal vi gjøre med lille Jill?" og flere andre animasjonsfilmer ved å logge deg på bibliotekets gratis strømme-app med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/.



K.T.

FilmBIB # 9: To tette og en badehette (1989)

Tendensen til fokusert nærvær og ikke-verbaliserte antydninger kan synes å være spesielt egnet for kortfilmen. To tette og en badehette er helt foruten dialog, men vi skjønner fort poenget i historien: En dame smugdrikker på baderommet. Hun går ut og begynner å kle seg i Frelsesarmeen-soldatens megetsigende klesdrakt. Imens går mannen til baderommet og fyller vann i badekaret samtidig som han gjør sitt fornødende. I entreen gjør damen seg klar til å gå ut; hennes dydspregede, redelige overlegenhet blir især tydeliggjort i blikkene som møtes mellom henne og vaskehjelpen som samtidig ankommer. De to damene utveksler samtidig en mistenkelig gråpapirpakke…

To tette og en badehette vant prisen for beste kortfilm i Grimstad i 1989. Dette tilsier dessverre ikke et skyhøyt nivå på årgangen, da Ellen Lundbys film kan oppleves litt plump og ugrasiøs. Ikke dermed sagt at en film er bedre jo mer fintfølende den er – tvert imot kan overdrivelser være en faktor også i "realistiske" former for komedie, som i Liv Karin Dahlstrøms Kvinner & Cava (også i FilmBIB) når hovedpersonens tidvis krampaktig insisterende oppførsel fungerer som et tragikomisk bakteppe for en indre sårhet. Hos karakterene i To tette… (og i filmskapingen for øvrig) forekommer en noe slepphendt mangel på diskresjon, slik at de tre personenes utfoldelser oppleves mer som teatralske gester enn noe som «stiger frem» av ellers undertrykte drifter.

Siden ingen prater sammen i filmen er det en dess mer distinktiv bruk av lydeffekter: vann som skylles ned, latter fra to elskende, tidvis en trekkspilltrudelutt. Til regissør Lundby sin kreditt har hun gjort et hederlig forsøk på å binde alt sammen i en treffsikker avslutningsscene, som man bare må humre av, idet alle hemmelighetene kommer for en dag – i den grad at ord er overflødige.

Denne og flere andre filmer kan du se ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

FilmBIB # 8: Epletreet (1989)

Med dagens skinnende, nyanserte overflater, smakfulle skyggelegging, naturalistiske ansiktsuttrykk og jevne bevegelser kan man lett konkludere med at animasjonsfilmen har gått i en udelt positiv retning. Når dataanimasjon (CGI) for alvor gjorde sitt kommersielle inntog med Toy story i 1995 var dette en spennende, ny visjon som stod i konsistent samsvar med historiens tematikk om levendegjorte dukker. Det har senere kommet mange gode og vakre CGI-produksjoner, men også et generelt inntrykk av at den datagenererte estetikken for lengst har blitt samlebåndspreget og normalisert.

Det er desto mer forfriskende å gå tilbake til en helt enkel, håndtegnet og rufsete liten tegnefilm som «Epletreet» - et familieprosjekt hvor to generasjoner har samarbeidet, vel å merke med støtte i baken fra Nordnorsk Filmsenter. Historien er hverdagslig nok: Lille Lise opplever å se treet i hagen gradvis fylles opp med epler. Hun fristes til å spise eplekart og blir dårlig, men frisk nok i tide for å få være med å renske treet for friske epler sammen med mor og far. Når Lise senere oppdager et eple de glemte å plukke fra treet blir hun dumdristig og faller til bakken fra en høy gren så hun oppnår hjernerystelse, kjøres til legen og må holde sengen. Men samtidig begynner snøen å komme og hun begynner å glede seg til den forestående julen.

På lydsporet får vi 6 år gamle Magnus Eide som i god gammel prosaisk tredjeperson gir oss den tilstrekkelige informasjonen i tandem med bildene. Stemmen til guttungen går nærmest går i ett, men med en så likefrem entusiasme at man ikke kan unngå å bli sjarmert. Samtidig er tegningene av 6 år gamle Katrine Eide (men satt sammen som en kontinuerlig animasjon av faren Knut) uvørne som barnetegninger flest, men likevel imponerende forfriskende og livaktige – og til enhver tid forståelige, især når bakgrunnen som regel er hvit og klar.

Dette kan høres i overkant insisterende og basalt ut, men inntrykket er at det ikke skal så mye mer til enn kreativitet og pågangsvilje for at en ekte tegnefilm skal kunne se dagens lys. Kanskje du selv har en morsom idé på lur?

Denne og flere andre filmer kan du se ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

FilmBIB # 7: Hva skal vi gjøre med lille Jill? (1987)

En liten jente sitter i en svær lenestol og drømmer seg bort og av gårde. Som Alice i Lewis Carrolls Gjennom speilet, eller de fire barna i den første Narnia-boken til C.S. Lewis, blir interiør og veggpryd brukt som en portal inn i en parallellverden med et mer eller mindre fantastisk utgangspunkt. Her er det lille Jill som utforsker byen og et kunstmuseum hvor malerier og skulpturer kommer til live og hjelper henne etappevis på veien, i samme stil som i de klassiske Askeladd-eventyrene. De voksne seerne vil også kunne godte seg over hvordan seriøs kunst blir parodiert og «ufarliggjort» underveis.

Det er lille Jills foreldre som siteres i tittelen til Kim Aunes tegnefilm. I sitt velmenende, men osende oppgitte og kreativt stagnerte perspektiv konkluderer de med at hun kun kaster bort dagens timer på å henge apatisk i stuen. Uten så mye som å gidde å gå bort og snakke med datteren sin henger de opp et bilde på veggen og slår seg til ro med at det burde være nok for å live opp Jills hverdag. På slutten av filmen - i den tro på at Jill fortsatt sitter i den enorme lenestolen og driver dank - kommer de tilbake til døråpningen og gjentar sitt kjedsommelige poeng, når datteren for lengst har ridd av sted med sin nye venninne i maleriets fargerike verden.

I en helt annen grad enn i Aunes «En mørkredd historie» er dette en tegnefilm med bevisst enkle, naive streker og tidvis rene flater, sannsynligvis prisgitt det faktum at den er basert på et tidligere utgitt verk – en bildebok av prisbelønte Fam Ekman. Gjennom den animerte uttrykksformens muligheter blir historien ikke desto mindre – og med stort overskudd – benyttet til å lede seeren inn i Jills indre univers (og også til å forsterke avstanden mellom bortgjemte Jill i forgrunnen og mor og far i døråpningen, tilsynelatende milevis lenger bak). Der scenene fra den sterile stuen også er sparsom og i gråtoner blir det – som i den klassiske barnefilmen The wizard of Oz - farger så snart Jill beveger seg inn i fantasiens verden.

Den liflige og melodiske musikken som tonelegger filmen bærer umiskjennelig preg av komponist Åge Aleksandersen sin ikoniske trønderrock, men gir også et rytmisk driv til denne lekne oppdagelsesferden.

Denne og flere andre filmer kan du se ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/

K.T.

Gravens hemmeligheter – William Shaw

Dette er fjerde bok om etterforsker Alexandra Cupidi, som opprinnelig er fra London, men som ble overført til Kent, på grunn av en affære med en overordnet. Hun trives i det lille huset ved kysten, med datteren Zoe, som er opptatt av dyrevern og fuglekikking. Nabo, venn og tidligere politibetjent, William South, også kaldt Bill, er fremdeles der, som støtte og hjelp når det trengs. Et lik blir funnet i en fryser i et gammelt herskaplig, tomt hus. Det viser seg å være grevling- og dyreverner, Vincent Gibbons. Han var en kjent motstander av utbyggingen av området, Whiteland Fields, som har vært grevlingenes territorium i hundrevis av år. Når det etter hvert også dukker opp enda en gammel hodeskalle, gravd frem av en grevling, får Cupidi en vanskelig jobb. Dette er en spennende og litt uvanlig krim, hvor grevlingene på en måte er i fokus. De har egne kapitler, hvor vi blir kjent med den lille kolonien under jorda. Boka inneholder alt en god, engelsk krim skal ha, forblåste mørke landskap, huler under bakken laget av mennesker og grevlinger, og gamle lik. Jeg mener dette er Shaws beste til nå. De tre andre i serie, som starter med "Fulgekikkeren", kan selvfølgelig lånes på biblioteket. AM

Det regnet fulger – Jocelyne Saucier

Jocelyne Saucier ble født i Quebec, Canada, i 1948, og er en meget anerkjent forfatter. Boken er oversatt til 12 språk og fått flere priser. Boken kom som film i 2020, og fikk en pris for beste utenlandske film i en internasjonal filmfestival i Gøteborg. Litt om boken: Dypt inn i Canadas skoger lever Tom og Charlie. De er to menn i åttiårene, som er fast bestemt på å tilbringe resten av livet etter sine egne regler. De har brutt med resten av samfunnet og har kun kontakt med to hasjdyrkere, som kommer med forsyninger. De lever et rolig liv med faste rutiner, jakt, fiske og godt vennskap. Men snart blir den rolige tilværelsen brutt. To kvinner oppsøker dem. Først er det en fotograf på leting overlevende etter de store skogbrannene som herjet i området for over åtti år siden. Men etter hvert kommer det ogås en liten, hvithåret dame, på alder med Tom og Charlie. Hun har rømt fra en psykiatrisk institusjon, hvor hun har tilbrakt nesten hele livet sitt. Hun er redd og engstelig, og har aldri sovet alene. Men alle viser en rørende omsorg for den lille damen. Boken er full av natur, kjærlighet og omsorg. Den er original og vakker. Den er en hyllest til alderdommen og en hyllest til forfatterens tante, som også levde hele livet sitt på en psykiatrisk klinikk. Hun fikk aldri leve et verdig liv. Boken handler også om å ta nye sjanger på tampen av livet. Jeg elsket boken, gleder meg til filmen ♥.

Yoko Ono er en sjarlatan

Yoko Ono er en sjarlatan – Blogger og betraktninger
Ingvar Ambjørnsen Elling bor fremdeles hos enkefrue Annalore Friman-Clausen, i sokkelleiligheten på Grefsen. Men han har begynt å blogge. Hvorfor nå, spør vi ? “Fordi livet er kort og jeg er i ferd med å bevege meg inn i støvets alder”. Elling nærmer seg seksti år, og han insisterer på at hans ytringer bygger på et stort og medfødt alvor, som har modnet i snart seksti år. I bloggen reflekterer han over livet og hverdagslige hendelser, akkurat slik vi kjenner ham. Morsom og litt sår, men han er nok også sikrere i sine uttalelser, nå som han selv velger hva han skal skrive om. Vi får blant vite mer om hvorfor Elling mener at Yoko Ono ødela The Beatels. I innlegget “Fiskepudding med hvit saus” får vi høre om den gangen moren skulle være råflott og ha reker i sausen. Elling blogger om Kneipen, smørbrød og pølser for å nevne noe. Ikke bare wiener, som er Ellings favoritt, men krokogrill, pølse av krokodille. Ikke minst et eget innlegg om egg og bacon. I “Kalle kommunist roterer i graven” er en fornøyelig historie om en gammel kommunist fra Ellings barndom som solgte Klassekampen. Innleggene er full av humor, men også alvor. Helt typisk Elling, vil jeg si. AM