Tendensen til fokusert nærvær og ikke-verbaliserte antydninger
kan synes å være spesielt egnet for kortfilmen. To tette og en badehette er
helt foruten dialog, men vi skjønner fort poenget i historien: En dame smugdrikker
på baderommet. Hun går ut og begynner å kle seg i Frelsesarmeen-soldatens megetsigende
klesdrakt. Imens går mannen til baderommet og fyller vann i badekaret samtidig som
han gjør sitt fornødende. I entreen gjør damen seg klar til å gå ut; hennes
dydspregede, redelige overlegenhet blir især tydeliggjort i blikkene som møtes
mellom henne og vaskehjelpen som samtidig ankommer. De to damene utveksler samtidig
en mistenkelig gråpapirpakke…
To tette og en badehette vant prisen for beste kortfilm i
Grimstad i 1989. Dette tilsier dessverre ikke et skyhøyt nivå på årgangen, da
Ellen Lundbys film kan oppleves litt plump og ugrasiøs. Ikke dermed sagt at en
film er bedre jo mer fintfølende den er – tvert imot kan overdrivelser være en
faktor også i "realistiske" former for komedie, som i Liv Karin Dahlstrøms Kvinner & Cava (også
i FilmBIB) når hovedpersonens tidvis krampaktig insisterende oppførsel fungerer
som et tragikomisk bakteppe for en indre sårhet. Hos karakterene i To tette… (og
i filmskapingen for øvrig) forekommer en noe slepphendt mangel på diskresjon, slik
at de tre personenes utfoldelser oppleves mer som teatralske gester enn
noe som «stiger frem» av ellers undertrykte drifter.
Siden ingen prater sammen i filmen er det en dess mer distinktiv
bruk av lydeffekter: vann som skylles ned, latter fra to elskende, tidvis en
trekkspilltrudelutt. Til regissør Lundby sin kreditt har hun gjort et hederlig
forsøk på å binde alt sammen i en treffsikker avslutningsscene, som man bare må
humre av, idet alle hemmelighetene kommer for en dag – i den grad at ord er
overflødige.
K.T.