Kristina er
narkoman og prostituert. Nå er hun død. Hun ble voldtatt, drept, partert og
lagt i to kofferter. Men det er bare hun som vet hvordan det gikk til. Hun
forteller om livet sitt før hun døde, som død og hva som skjer med hennes
etterlatte. Hun forteller om foreldrene, broren, barna, mannen Shane og
venninnen Nanna. Alt fortellers med en standhaftig naturlighet.
“Det lå en
forbannelse over familien vår, mørket kom med de store vannfallene og det
forurensede elvevannet, det rant videre gjennom generasjonene”.
Det er ikke
mange lyspunkter i denne historien, i hvert fall ikke for familien til Kristina.
Foreldrene, som ikke forstod at barna trengte dem, lillebroren Eskil, som
drukner, og barna Valle og Solveig, som blir tatt fra henne.
Men det er allikevel
så mye kjærlighet i denne historien, og et lys i alt det mørke. Kjærligheten
til moren, til Shane og venninnen Nanna.
Vi blir
triste av å lese dette, men Kristina er ikke trist. Hun ble frivillig med
mannen, og viste at hun skulle dø. Men hun ser også morderen, og ønsker at han
får en pinefull død.
Dette er så
god skrevet at det er vanskelig og formidler den. Den må bare leses. Jeg leste
den på en dag. Ble ganske uvel et par ganger og gråt litt da Valle og Solveig
fant ut at den andre fantes.
Utrolig godt
skrevet. Stridsberg fortjener og bli omtalt som en av Sveriges beste
forfattere.