«Jeg har aldri vært en god islending. Jeg snakker dårlig islandsk, spiller ikke håndball og har bare én gang ridd på hest. Dessuten har jeg aldri bodd på Island. Men nå er tida kommet for å vende hjem.»
Dette skriver norsk-islandske
Mímir i innledningen til Frihet, likhet,
Island. Han jobber til daglig som nyhetsredaktør i Klassekampen, men nå vil
han til Island for å bli bedre kjent med de kriserammede islendingene. Han er
singel, blakk, snart 30 år og dermed litt kriserammet selv. Han setter seg på
M/S Norröna og håper på det beste.
På Island treffer han raskt
ei ny venninne han kan dele leilighet med, men da han tar turen innom faren sin
for å fortelle at han har tenkt til å bo på Island en stund, får han høre at
det er galskap, rett og slett. Nordmenn kan da ikke flytte til Island, spesielt
ikke nå som islendingene har begynt å utvandre (tilbake) til Norge.
Mímir ser nærmere på
hvordan islendingene har dyrket friheten i årevis, og drar paralleller til Halldor
Laxness’ Sin egen herre mens han selv
tester ut frihetsfølelsen ved å flytte inn i kollektiv og leve av sparepengene
sine. Han mener at alt på Island er magisk. Sagaøyas nasjonalhistorie er en
blanding mellom myter og spektakulære historier som islendingene gjerne pynter
litt på. Han er selv tilhenger av sagaene, og i boka forteller han om
maktmisbruk og bankenes fall med påfølgende konsekvenser i ekte sagastil. Han
slenger også med noen reisetips som er litt utenom det vanlige, og gir en kort
innføring i islandsk, et språk han selv ikke er særlig stødig i. Med andre ord
er dette en veldig underholdende bok som gir et innblikk i hva som har skjedd på
Island i de senere år.
Hvis du vil låne denne
boka, finner du den her.
29.01,16 Siv
