Minnebøker 1975 / 2017.

 

Joe Brainard: Jeg Husker (Flamme forlag)

Joakim Kjørsvik: Folk jeg husker (Kolon forlag)

 

Mot slutten av 2017 kom det ut to bøker som tydelig står i dialog med hverandre, selv om de har 42 år mellom seg (selv om det ikke nødvendigvis er bevisst i 2017-utgivelsen). Joe Brainards «Jeg husker» ble utgitt i 1975 og har siden opparbeidet seg kultklassikerstatus. Joe Brainard var en del av den nye kunstscenen i New York på slutten av 60-tallet. Han jobbet innenfor mange disipliner, «Jeg husker» er hans eneste litterære utgivelse. Boken er bygget opp av korte observasjoner, de fleste bare en eller to linjer lange. Alle setningene starter med «jeg husker». Rekkefølgen av erindringene virker ofte tilfeldig, slik minner ofte kan dukke frem i bevisstheten når tankene får flyte fritt. Mange av minnene handler om tiden Brainard vokste opp,  på 50-tallet, mens andre er personlige. Dette gir boken en rytmisk framdrift med minnefragmenter som etter hvert gir oss bildet av forfatteren, miljøet, og hans oppvekst. I bruddstykker, porsjonert gjennom boken, ser vi en ung manns erkjennelse av å være «skeiv», og hans opplevelser fra New Yorks 60-tall. Mange av setningene navngir personer som var en del av populærkulturen på denne tiden, og er kanskje ikke fenomener som automatisk resonnerer med norsk kultur, noen  som har hørt om Dorothy Kilgalen? Dette kommer heldigvis ikke i veien for leseopplevelsen.  «Jeg husker» er kanskje en tidlig forløper til den virkelighetslitteraturen som samtidsforfattere som Knausgård, Hiorth og Espedal har vært eksponenter for i Norge de seneste år. Boken er også en lek med et formspråk som nærmer seg lyrikkens bruk av luft og rytme.

Joakim Kjørsviks samling av fortellinger i «Folk jeg husker» er bygget opp med samme utgangspunkt. «Jeg husker» er starten på hver nye historie, som har fått kapittelnavn etter personen som blir husket. Fortellingene kan leses som ultrakorte noveller (den korteste er kun én linje lang), en minnetavle over mennesker som har hatt innflytelse, om enn flyktig, på fortellerens liv. Vi møter barndomskompiser, tidligere kjærester, familiemedlemmer og perifere personer fra korte, helt tilfeldige møter. Minnene om disse personene fungerer som fragmenter som gir oss bildet av fortellerens liv. I en sentral setning i boken spør han hvor mange av de han husker, som har glemt ham. Kurt Vonnegut sa en gang at enhver setning i en fortelling skulle bygge karakter eller drive fortellingen videre. Denne læresetningen ser ut til å passe her. Fortellingene er effektivt fortalt, her finnes ingen overflødige setninger (i motsetningen til denne bokomtalen), og ofte brutalt ærlige. Dette er er en av bokåret tjuesyttens virkelige godbiter, og fortjener flere lesere. Du fortjener å lese denne.
R.BrndB