Margaret Atwood: Hekseyngel. (Aschehoug 2017).
I 2016 ble en rekke forfattere invitert til å omskrive et
stykke av Shakespeare i forbindelse med 400-årsmarkeringen for hans død. Margaret
Atwood kvitterte med denne fabelaktige moderniseringen av «The Tempest»,
Stormen. Et av hans aller siste stykker. Da jeg satte i gang med denne boken
var jeg ikke kjent med dette bakteppet (om jeg hadde tatt to sekunder med å
lese baksideteksten…), men jeg skjønte snart at det var en direkte sammenheng mellom
hovedhistorien og selve teaterstykket. Denne historien er nemlig skrudd sammen
på en finurlig fengende måte:
Felix er en teaterregissør på høyden av sin karriere, men
knust av sorg for tapet av sin 3 år gamle datter. Han blir uten forvarsel gitt
fyken fra teaterfestivalen han i en årrekke har bygget opp. Med sine
banebrytende oppsetninger av Shakespeare-stykker har han blitt en ledestjerne i
teatermiljøet. Felix blir utsatt for et kupp fra en av sine betrodde assistenter,
Tony. Oppslukt av sitt arbeid har han ikke sett hvordan hans kompanjong har
bedrevet dobbeltspill i kulissene. 50 år gammel og med karrieren i grus forlater
han kulturlivet og går i eksil i en nedkjørt hytte langt fra sitt tidligere
liv. Allerede her aner man en lenke til «Stormen» hvor utgangspunktet for
historien er en mann som blir satt til å drive fritt på sjøen med sin tre år
gamle datter for å havne på en øde øy.
Etter 12 år øyner Felix muligheten for å ta en voldsom hevn
over Tony, som nå har klatret seg opp i politikkens maktborg. Felix har tatt seg
jobb som teaterinstruktør ved et fengsel, og setter opp Shakespeare-stykker
innenfor murene, kun med innsatte som skuespillere og publikum. De positive resultatene på
de innsatte vekker oppsikt utenfor fengselet og tiltrekker seg etter hvert
ministre og politikeres oppmerksomhet. Da Felix får høre at hans nemesis Tony har
ønske om å se hans pågående stykke, Stormen, ser han muligheten til selv å lage en
storm, og ta en spektakulær hevn over sin rival.
Denne boken er et et heksehyl av en bok! Måten Atwood setter
plottet inn i nåtid, og vever teaterstykkets karakterer sammen med romanens
hovedkarakterer er fabelaktig. Atwoods bøker, alltid meget lesverdige, er ofte av en
mer dystopisk art. Denne derimot, er en real Shakespeare-fest. Du kommer nok
til å få lyst på en tur til teatret neste gang Stormen settes opp om du leser denne.
Du er herved advart.
R.BrndB
