Utgangspunktet for René Bjerkes korte film er at sentrumskinoen Palassteatret (jamfør tittelen) skal rives etter lang og tro tjeneste, og at filmskaperen vil formidle noe fra endetiden. Vi får tidlig et forsøksvist intervju av en billettsalgsdame, som er så mislykket at de gjentatte forsøkene i sin endelige innlemmelse i filmen kan leses som et bevisst rølpete grep; til gjengjeld er intervjuet med «stemmen fra Paris» - kommentator av mange fordums filmaviser – både stramt og matnyttig.
Filmen er en merkelig kompott av stilarter. Foruten nevnte intervjuer,
samt ett med en noe blyg kinomaskinist, og noen stemningsbilder fra billettkøen
og en forestilling den aller siste kvelden, får vi noen nærmest modernistiske bilder
fra innsiden av en tømt sal, og diverse innklipp av gamle filmaviser pent
plantet utover. Mot slutten av filmen blir tonen mer aggressiv og filmavisene kryssklippes
med bilder fra selve kinoen idet den rives. Det er ikke umulig at Bjerke har
latt seg inspirere av den eksperimentelle sovjetiske dokumentarfilmskaperen Dziga
Vertov og referanseverket «Mannen med filmkameraet» i 1929. Det er i alle fall
ganske sikkert at destruksjonsbildene ikke har ambisjoner om å gjøre «Palassteatret»
til en ny sommer-blockbuster.
Se den og flere andre filmer - med eller uten popcorn - ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/
Se den og flere andre filmer - med eller uten popcorn - ved å logge deg på med lånernummer og PIN-kode: https://www.filmbib.no/
K.T.