Vi følger jenta Mirjam - stedatter av en
frikirkepastor, semiprofesjonell freestyle-danser,
og usikker tenåring. Genistreken ligger i at skildringen føles autentisk - filmskaperen
står i nøktern avstand til det som skildres, så overdrivelsene ligger ikke i
det filmspråklige, men i det som dokumenteres - som at familien ser på Visjon
Norge like avslappet som om det var et hvilket som helst talkshow.
Den moderne dansegruppen gir et knippe
velkomne innskudd av vill kroppslig akrobatikk i den øvrige misjonspregede
sfæren, skjønt menigheten som Mirjam i utgangspunktet befinner seg i, med sine
innslag av popmusikk og digitale neonestetikk, også har noe mer av et «diskotek»-preg
enn den tradisjonelle folkekirken med dennes salmer og trebenker. Men
dansemoroen tar ikke over filmens "budskap" heller; vi skal se at
Mirjam beveger seg mer over til en «renskåren» og dogmatisk type
misjoneringspraksis med tiden.
Skuespiller Josefine Frida innehar en naturlig
tilstedeværelse av det ungdommelig henslengte, spesielt tydelig i en scene hvor
hun forsøker å snakke ut om sin biologiske far med moren - et for sistnevnte
tabu tema, som hun overskygger med at datteren må erstatte farsrollen med
stefaren, og fylle hjertet sitt med Jesus. Imidlertid er karakteren til Frida
noe ugjennomtrengelig, og hun tar noen valg utover i filmen som blir litt
underforklart og underkontekstualisert. «Disco» er like fullt en fascinerende
skildring av et knippe kristne miljøer som alle har en kompromissløs holdning
til tro og religiøst levesett.
K.T.
