Ingrid og Jan har levd halve livet sitt sammen. De skal feire sølvbryllup i år. De bor på beste vestkant av Oslo, og har to voksne sønner. Jan er lykkelig, men Ingrid føler at hun har mistet alt hun trodde på, og de har også mistet hverandre. Hun ser ingen glede i noe lenger, verken jobb, mann eller barn: - sitat fra sønnen "Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og et hus og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør.»
Forsåvidt har sønnen rett, og det er barna hun mest av alt er lei av. Barna, som ikke lenger er barn, men to "slamper" i tjue-årene som ikke bidrar til noe annet enn mer klesvask.
Ikke bare misliker hun ungene sine, hun misliker mennesker generelt. Hun vil være i fred, og hun har mistet all energi. Mannen Jan, derimot, får ny jobb og ny energi - og ny elskerinne. Så da Jan forteller om Hanne, så har Ingrid fått nok.
En meget treffende og godt skrevet bok, om en kvinne, som føler at livet har sviktet henne. Jeg elsket de kjappe replikkene og måten hun takler mannens sidesprang på.
Anne Mette
