Coen-brødrene hadde laget flere minneverdige
spillefilmer før de omsider kom med «The big Lebowski» i 1998, kun to år etter
den mesterlige «Fargo». Vi følger den henslengte hippien Jeff Lebowski – også selvutnevnt som The
Dude, Duder, His Dudeness, eller El Duderino, alt etter hva du foretrekker -
som blir forvekslet for å være en millionær med samme etternavn, og følgelig
havner ufrivillig midt i en innviklet kriminalsak. Dudes bowlingpartner, den
dominerende og sta Walter, blir mer frivillig en del av etterforskningen. Den
tredje og siste av kumpanene på bowlinglaget – den noe distré, men velmenende Donny
- har egentlig ikke så mye han skal ha sagt, men vi ser nok av ham i bakgrunnen
til at han, i filmens kaos av kynisme, innbilskhet og apati, fremstår som den
mest sympatiske i hele persongalleriet.
I dag regnes «Lebowski» som en moderne
klassiker, men at den falt mellom to stoler i sin tid er kanskje ikke så rart;
jeg velger å sitere avisen Austin
Chronicles Marjorie Baumgarten, en av mindretallet amerikanske kritikerne
som i sin tid gav filmen noe i nærheten av full «score»:
Some viewers have criticized the movie for being
too much of a shaggy dog story, lacking a cohesive point or purpose. Yet to
look for the point is to miss it entirely.
Dette er et viktig poeng, da dette er en film som ikke er lett å «mestre» eller bli helt
klok på. Likevel er det nok av filmatiske gleder underveis – noen av dem psykedeliske,
noen situasjonskomiske, flere karakterbaserte; og samtidig er det et deilig
utvalg av musikk – fra flerstemt country til ’70-tallsrock. Man kan spørre seg
om filmen dypest sett handler om i hvilken grad en skal måtte behøve å anstrenge
seg for å gjøre livet tilstrekkelig tilfredsstillende for seg selv og andre? «The
Dude» Lebowski er kanskje en «slacker» som later seg gjennom hverdagen, men det
finnes tross alt folk rundt ham som aktivt gjør livet kjipt for menneskene rundt seg.
K.T.
