Med Francis Ford Coppolas «The Godfather» i 1972 hadde organisert kriminalitet på film fått et referanseverk som slo både publikum og kritikere målløse av begeistring, og som fortsetter å stå i toppsjiktet på listene over tidenes beste filmer, med sin episke fortelling om dominansen og fallet til patriarken i Corleone-familien. Martin Scorseses «Mean streets» som kom året etter kan sies å være den rufsete antitesen til gudfarens adelskap. Vi følger italiensk-amerikanske Charlie, som forsøker å ta ansvar for sitt eget liv; han får arbeid gjennom sin lyssky onkel, men prøver også å forsvare sin rastløse kamerat Johnny Boy som er i konstante gjeldsproblemer; som om ikke dette var nok har Charlie en romantisk affære gående med Johnnys kusine Teresa, som ønsker å flytte fra moren og til sitt eget sted – gjerne med Charlie på lasset, skjønt han er mer motvillig. I tillegg ser vi at Charlie ikke kjøper helt bønn- og tilgivelsespolitikken som den katolske kirken driver med. Han er med andre ord i en slags overgangsfase i livet.
Filmen har sin høvelige andel av kjekling og knuffing – noe som oppstår lett i den maskuline settingen vi får bivåne, hvor det ikke er verre (eller bedre) enn at man kan bestikke unna politiet med noen grunker hvis litt bråk skulle oppstå på utestedet du driver. Men tross et par scener som også er virkelig brutale er dette også en morsom film - eksempelvis i scenen hvor Charlie og Johnny Boy diskuterer hvorvidt sistnevnte faktisk betalte det siste avdraget på gjelden sin, og Charlie må gå inn i detalj når det oppstår tvil om hvilken tirsdag han mente – i forrige uke, ikke uken før der igjen.
Slike semantiske misforståelser gjør at filmen føles autentisk. Noe annet som bidrar til den naturlige flyten er skuespillerprestasjonene, hvor spesielt Robert DeNiro utmerker seg i en av hans karrieres tidligere roller. Han har sjeldent vært mer energisk og skøyeraktig enn her – en kontrast til den knappe og introverte karen vi ser i Scorseses siste skildring over mafiosoens verden – Netflix-produksjonen «The Irishman».
Martin Scorsese er med rette anerkjent for sine skildringer av maskulinitet og mafiavirksomhet. «Mean streets» hører til selve begynnelsen av hans kunstneriske identitet. Det er en jordnær fortelling, uten at det hindrer regissøren i både å plassere og benytte kameraet på elegante måter. Spiren til henholdsvis den lugubre estetikken i «Taxi driver» samt det voldspregede miljøet sammen med bruken av popsanger på lydsporet i «GoodFellas», kan spores tilbake til «Mean streets», som altså en strålende film i egen rett.
K.T.
